Squaw in a bubble

En kamp på liv og død

2011-07-19T08:02:00.000-07:00

Det er vel bare å kaste inn håndkleet og innrømme det; jeg fikser ikke livet spesielt bra. Nå er jeg atter en gang på Sanderud, og har vært her i to måneder. Jeg klarte rett og slett ikke utfordringene ute i livet. Det er ganske kjipt å innrømme det, men det begynner å bli ganske tydelig. Det kan se ut til at jeg strakk strikken så langt at den røyk og nå betaler jeg konsekvensene av dette. Utfordringene er for store til at jeg takler de på egen hånd, og jeg har blitt mer eller mindre avhengig av hjelp. Der ting før var slitsomt et det nå utmattende og umulig. Det har utviklet seg til å bokstavelig talt bli en kamp på liv og død, og det er mitt liv som henger i lufta. Jeg har brutt helt sammen, og har måttet innrømme at dette klarer jeg faktisk ikke aleine. Heldigvis finnes det hjelp, og den har jeg vært så heldig å få. Jeg har blitt og blir beskyttet mot meg selv i disse månedene og selv om det har væt tungt og jeg ikke alltid har vært helt enig så er jeg glad for de tiltakene de har brukt. Og enda bedre er det at jeg har blitt henvist til en langtidsavdeling. Det virker som en veldig bra avdeling for meg, og jeg prøver å glede meg til jeg skal dit, selv om alt håp er litt borte om dagen. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal gi den avdelinga en sjanse, og jeg håper at jeg klarer det. Og jeg håper at de kan hjelpe meg og at vi kan få livet mitt på rett vei igjen. For jeg veit ikke lenger hvor lenge jeg orker å kjempe.

Almost there

2011-02-21T00:38:00.000-08:00

Her om dagen slo det meg at nå har jeg jammen meg vært lenge på Sanderud, når jeg skrives ut har jeg faktisk vært der i nesten 5 måneder, det er litt sykt å tenke på for tida har gått så sinnsvakt fort. Nå er det bare 5 uker til jeg skal skrives ut, noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg gleder meg til å leve et normalt liv igjen, samtidig så føler jeg meg ikke helt klar for å leve hjemme aleine enda. Det er vel på en måte da kampen tilbake til livet begynner. Det er da jeg må få i meg mat selv og få dagene til å gå. Mine største utfordringer blir nok nettopp maten og å unngå å isolere meg slik jeg pleier. Jeg er egentlig ganske sosial av meg og trives ikke aleine, men samtidig er verden der ute så skummel at jeg ender som regel opp med å kun være hjemme aleine i leiligheten min, og det er ikke bra for da glir jeg bare lenger og lenger ned i egne negative tanker. Jeg har også mye angst for elektriske apparater som jeg må jobbe med, og det tror jeg blir en lang kamp, i tillegg må jeg jobbe med min angst for å ta bussen til nye steder. Det er jammen meg ikke lite jeg må forandre og det er litt skremmende, men jeg må jo prøve. Hvis jeg ikke prøver har jeg i hvert fall ikke noe godt liv å se fram til, jeg skulle bare ønske at det ikke var så skummelt å forandre seg.

Oppdatering

2011-01-22T11:07:00.000-08:00

Det er atter en gang lenge siden forrie innlegg. Og som sist er det Sanderud som er hovedårsaken til at jeg ikke følger opp bloggen. Jeg har nemlig ikke tilgang til internett der så da blir det litt vanskelig å rekke alt jeg "burde" gjøre når jeg er hjemme i helgene.

Uansett så er jeg fortsatt på Sanderud, og sånn det ser ut nå så vil jeg være her en stund til. Den nye arbeidsplanen er til slutten av mars og så blir det gjort en ny vurdering da. Det er kjipt å ha behov for å være der, men når det først er sånn så er det veldig deilig at jeg får være der så lenge jeg trenger. Men det blir lite spennende blogginnlegg av det da, for jeg er jo nesten bare på avdelinga, og der skjer det ikke så mye. Samtidig som det skjer masse selvfølgelig, men det er gjerne ikke ting som egner seg på trykk her. I det siste har jeg tenkt litt på hvordan jeg skal beskrive livet på avdeliga, og da slo det meg at det er faktisk litt som å være folkehøgskole. Du bor alt for tett oppå andre mennesker som du tilbringer all våken tid sammen med. Vi spiser måltidene våre sammen, vi har terapi sammen og vi trener på sosiale settinger sammen. Noen dager er vi drit leie av hverandre, og andre dager ler vi så vi nesten detter av stolene. Som på folkehøgskole utvikler det seg en sær form for internhumor (det går mye i vitser ang ansatt versus innsatt :P) og vi lever i vår egen lille bobble hvor vi har lite kontakt med resten av verden. Det blir en veldig rar form for hverdag, men like fullt en hverdag. Selv om jeg lever i et slags vakum finner jeg en rutine som gir dagene et snev av normalitet. Jeg syns egentlig at det går ganske greit å leve på avdelinga. Det bærer forholdsvis lite preg av å være et sykehus, det største er egentlig sengetøyet og alle de låste dørene som bare kan låses opp med kort og kode.

Jeg synes i hvert fall at det virker som behandlinga virker. Jeg lærer masse om meg selv; hvilke utfordringer har jeg og hva kan jeg gjøre for å takle de bedre. Det har gått opp for meg at jeg har fortsatt mye jobb foran meg, men et sted må man jo begynne. Og selv om det er utrolig vanskelig og slitsomt nå så vil det forhåpentligvis gjøre livet mitt lettere i framtida. Og dagene går da unna, men jeg håper at jeg snart er sterk nok til å leve hjemme snart.

På galehus?

2010-11-21T02:22:00.000-08:00

Nå er det en stund siden sist jeg skreiv, og det kommer av en enkel grunn og det er at jeg har tilbrakt de siste ukene på Sanderud psykiatriske sykehus. Jeg skal ikke gå dypt inn i hvorfor jeg har blitt innlagt, men kort fortalt er det en rekke vonde opplevelser i oppveksten min som skaper problemer for meg i dag i form av depresjoner, angst, konsentrasjonsproblemer og en del andre ting som forkludrer hverdagen.

Jeg har vel slitt i en del år, men det toppa seg plutselig i høst. Så etter nesten fem døgn uten mat og søvn blei jeg lagt inn på akuttmottaket på Sanderud, og etter en uke blei jeg overført derfra til Enhet for personlighetspsykiatri.

Det er vanskelig å jobbe med alt det jeg må, men samtidig så er det litt godt å være på et sted hvor jeg får god hjelp og hvor jeg har noen rundt meg nesten hele tida. Det er en 5-døgnspost som betyr at vi er der fra mandag formiddag til fredag formiddag og så er vi hjemme i helgene sånn at vi jevnlig får trent oss på å klare oss selv. Det er en koselig post å være på egentlig med mange koselige mennesker. Hver dag har vi gruppeterapi og de fleste dager har vi individuelle samtaler også. I tillegg så er det forskjellige aktiviteter på kveldene med hytteturer, strikking og ballspill

Så der har vi hverdagen min om dagen...

Noen ganger har noen allerede skrevet ned tankene dine for deg....

2010-10-17T11:18:00.001-07:00

Detalj av usynlig november-landskap av Inger Hagerup

Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil

mot skoddemyrer og mot skoddeland.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.

Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Der stod engang det sted jeg skulle til.

Når ble det borte og når for jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord

som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et veiløst skilt og skremmer meg.

Valg

2010-10-12T00:36:00.000-07:00

Noen ganger i livet må vi ta veldig vanskelige valg, og noen ganger virker disse valgene så vanskelige at de virker umulige. Men det er jo ofte disse vanskelige valgene som er de viktigste valgene vi tar. Uten vanskelige valg tror jeg kanskje at livet går litt i stå. Det som er litt merkelig er det at noen ganger så virker det ikke så vanskelig lenger når man bare har tatt et valg. Det viktigste (og vanskeligste) var ikke hvilket valg du tok, men det å ta et valg.

Når jeg, som nå, skal ta vanskelige valg liker jeg å lese dette diktet av Inger Hagerup:

Forleden dag

Forleden dag
flyttet Galhøpiggen på seg
nesten to centimeter.
Det var et tiltak
den hadde gruet seg for
en million år
minst.

Tihihi!

2010-09-10T10:30:00.000-07:00

Jeg har jo nylig fått beinhinnebetennelse og i den forbindelse fikk jeg en hel haug med tabletter jeg skulle ta for å bli kvitt den og for å holde den borte. For å huske på alle sammen ville jeg samle dem på ett sted og da samle jeg sammen alle de andre tablettene jeg pleier å ta også. Noe som resulterte i at hylla mi som før så slik ut:

Nå ser slik ut:

Hihi. Ser ut som om jeg er en pillemisbruker! ;-)

Smikk, smakk, fikser selv!

2010-09-10T10:24:00.000-07:00

For litt siden var jeg på Ikea, det er tross alt ikke så langt unna og jeg trengte en ny hylle.

Jeg kjøpte et fint skap med grønne dører som matcher (nesten) perfekt til mine nye fine bokser fra Clahs Ohlson og masse små nyttige saker til kjøkkenet og litt nips og en fin pute!

Jeg skrudde sammen skapet helt selv, og må innrømme at jeg er ganske fornøyd med et vel utført arbeid!

Se så fint! :)

Matlei!

2010-09-10T10:06:00.001-07:00

Jeg har hatt skikkelig dårlig matlyst de siste dagene og da gjelder det å benytte seg av sjansen når man får lyst på noe som helst så får det heller være at man da får litt rare middagskombinasjoner: Her representert av gårsdagens middag: mais stekt i hvitløkssmør, hakkebiff og sukkererter med søt chili-saus:

Teit og teitere

2010-09-10T09:49:00.000-07:00

Dette er min hverdag om dagen: si hallo til krykkene Teit og teitere! Jeg måtte nemlig på legavakta her om dagen fordi jeg ikke lenger klarte gå uten å kjenne ufattelige smerter i den høyre skinnleggen. Dommen ble: Beinhinnebetennelse! Så nå skal jeg humpe rundt på Teit og teitere i en og en halv uke, i tillegg til å ta betennelsesdempende tabletter. Og så fikk jeg beskjed om å ta det rolig. Jeg HATER den beskjeden. Jeg har overhodet ikke tålmodighet til å sitte mye stille, så nå prøver jeg desperat å finne på aktiviteter jeg kan gjøre sittende med beinet på en stol. Det er i slike øyeblikk jeg angrer bittert på at jeg aldri begynte med en "sitte-hobby" som strikking eller noe sånt! ;-)

Og siden mamma er naturterapaut fikk jeg en liten "care-pakkage" fra henne med litt (les: utrolig mange) vitaminer og lignende for å få fortgang i bedringsprosessen. I tillegg sendte hun leire til å pakke inn beinet i så nå sitter jeg og har klint leire utover skinnleggen som jeg så har surra inn i gladpack. Det hjelper sikkert, men jeg føler meg unektelig litt dum når jeg ser ned på beinet og det ser sånn ut:

Men nå har jeg i hvert fall tatt i bruk alle mulige midler, så nå burde beinet bli veldig bra! ;-)

Hva rommer mine lommer?

2010-09-10T09:44:00.000-07:00

Etter å ha jobba nesten konstant på Prix i to måneder i sommer var dette innholdet fra mine lommer på arbeidsbukse og vest da jeg tømte de:

Jammen meg mye rart man trenger og/eller samler opp når man jobber i butikk!

Mitt liv?

2010-08-27T03:44:00.000-07:00

Noen ganger føles det som om livet bare lever videre uten meg. Jeg følger mine rutiner med å lage kaffe før jeg dusjer og jeg smiler til bussjåføren selv om han ikke smiler til meg og jeg sier hei til dama i resepsjonen for det er det ingen andre som gjør. Jeg gjør alt dette uten at det føles som jeg egentlig gjør det. Det er akkurat som om det er en annen som gjør det og jeg bare ser på. Fra innsiden.

Og når folk spør om hvordan jeg har det så sier jeg at jeg har det bra fordi jeg veit at de egentlig ikke vil vite at jeg ikke har det og at jeg ikke egentlig vil si at jeg ikke har det.

Så går jeg hjem og later som jeg skal gjøre lekser selv om jeg egnetlig bare ligger på sofaen og tenker på hvor rart det er å leve et liv som jeg egentlig ikke lever.

En dag på sofaen

2010-08-17T08:59:00.000-07:00

I dag har jeg hatt en typisk dårlig dag. En sånn dag hvor alt bare er dritt og man egentlig ikke orker stå opp. Så jeg har tilbrakt dagen i pysjen på sofaen og sett på dokumentarer på nettet (Hurra for nrk.no!!), lest bok, tenkt, spist alt for lite og bare syntes at alt er teit.

Jeg veit ikke helt hvorfor denne dagen blei så dårlig, for jeg hadde det egentlig veldig koselig i går, men kanskje er det en reaksjon på at betennelsen på øya mine har blussa opp igjen. Jeg har kronisk regnbuehinnebetennelse på begge øynene, og har slitt veldig med det de siste 6 åra. Vanligvis går det helt greit, jeg ser veldig dårlig men til vanlig tenker jeg lite på det egentlig, men det er alltid kjipt når det vises atter en gang at øya ikke er bra. Hver gang jeg tror at nå skal det roe seg blusser det opp igjen og jeg må enda en gang dryppe oftere. Jeg må dryppe hver dag og har fått beskjed om at hvis jeg slutter med det vil det bare være et tidsspørsmål før jeg blir blind, og det har jeg jo ikke lyst til. Samtidig er det veldig slitsomt å huske på de dråpene hele tida. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men det er klart jeg innimellom er veldig redd for å miste synet. Og når jeg ser på alt det så syns jeg egentlig at jeg har lov til å ha en liten "deppedag" pga øynene nå og da ;-) Satser på at jeg føler meg bedre i morgen!

Sol og tanker

2010-08-15T13:36:00.000-07:00

I dag har jeg bare gjort ingenting og sitti i sola og kost meg med bok og musikk. Trampoliner er perfekte til å bare ligge stille på! ;-)

Jeg blei også sittende å tenke en del, på livet og alt mulig anna teit. Noen ganger er det veldig vanskelig å bare være positiv. Selv om ting ytre sett er veldig bra nå så innhenter fortida meg ofte, og da blir alt bare negativt. Det kan være vanskelig å holde på sine egne beslutninger om å prøve å gjøre det beste ut av det. Og jeg tror at man noen ganger har litt godt av å la seg sjølv ha lov til å være litt negativ, for å få det ut på en måte. Tror jeg... Jeg velger i hvert fall å tro det! ;-)

Sommeren er snart over.

2010-08-08T11:08:00.001-07:00

Nå er sommeren snart på hell, og det er egentlig litt godt.

Jeg har jobba nesten konstant i snart 8 uker i kassa på Prix. En lite utfordrende jobb med lange og kjedelige vakter, men veldig koselige kollegaer. Men gode kollegaer til tross, det skal bli godt å komme tilbake til en annen hverdag.

Hvilken hverdag det blir er jeg ikke helt sikker på, men mer kasse på Prix blir det i hvert fall ikke! ;-)

Mens jeg venter på at sommeren skal ta slutt koser jeg meg med te i min fine nye kopp og Tørvikbygd i cd-spilleren om kvelden etter jobb.

Fiiiine koppen fra serviset som ble lagd til kronprinsessebryllupet i Sverige!

"Ferie"

2010-07-30T15:16:00.000-07:00

Dagen min i dag har stort sett vært helt lik alle de andre dagene de siste 4 ukene.

Og har stort sett bestått av: Pose? Medlemskort? Kvittering?

Jeg gleder meg til denne såkalte ferien er over og jeg er ferdig med sommerjobb! ;-)

Folkehøgskolemat

2010-07-27T13:43:00.000-07:00

I dag satt jeg og så gjennom litt gamle bilder fra året mitt på Toneheimfolkehøgskole.

Vi fikk som regel veldig god mat, med noen unntak...

La meg presentere: Karrisaus:

Dette er da en porsjon med karrisaus, som vi bygde en sausemann av...

Verdens mest unødvendige ting?

2010-07-24T11:54:00.001-07:00

Det får da virkelig være grenser for latskap!

LItt urelevante bilder fra Landskappleiken 2010 på Voss

2010-07-23T04:58:00.000-07:00

Uten program er man ingenting, så vi hadde program.

Det var sol da vi tok toget til Voss!

Buskspill på ungt nivå!

Dette var det nærmeste vi kom noe som ligna ett syketelt da jeg fikk vondt i tåa, så vi vandra avgårde til legevakta

Jeg hadde fått neglerotbetennelse.

Legen beordret: fotbad i så varmt vann som mulig og masse, masse salt etterfulgt av antibiotikasalve 2-3 ganger om dagen.

Men fotbad i telt er ikke enkelt!

Hvem sier at man ikke kan lage kaffe på pulver uten kopp?

Søte kvist-dansere som fantes rundt omkring på områdene.

Vi tjente en tier på å levere inn en tralle som noen hadde gått fra! Det liker vi!

Sommer og landskappleik

2010-07-21T23:30:00.000-07:00

Jaja. Jeg følger trenden med å være forferdelig dårlig på å oppdatere bloggen min.

Men uansett.

Det er sommer, det er regn og det er torsdag. Men det spiller ingen rolle (på kasserolle. Hehe, tullehumør) for sommeren er ikke sommer uansett så da kan det like så godt regne litt. Sommer betyr nemlig for meg å ha tid til å besøke de det er lenge siden man har sett og ha late dager med å gjøre akkurat hva man vil. Men denne sommeren består av jobb, jobb, Voss, jobb, jobb og litt jobb. Sommerjobben jeg har fått har vist seg å være litt av et ork med jobbing minst 5 dager i uka hver uke hele sommeren, men, men! Det blir penger av det i hvert fall.

Jeg og bestevenninna mi, Sabel, var på landskappleik på Voss i juni og det var fantastisk morsomt! Vi jobba en del som frivillige og dermed fikk vi gratis inngang på alt, så der sparte vi 800 kr og vi bodde i telt og hadde minipris-billetter på toget så det var en fin og billig tur. Telt er billig, men ikke alltid like gøy, det er veldig greit når det er fint vær, men når det regner to dager i strekk og det viser seg at teltet ikke er helt vanntett er det ikke like morsomt. Men vi overlevde og etter et par dager hjemme hadde da det meste tørka igjen.

Jeg elsker å være på tur med Sabel, ikke bare av de åpenbare grunnene i og med at vi er bestevenner, men også fordi hun er et perfekt reisefølge fordi hun er så positiv og har en "dette fikser vi"-holdning til alt! I tillegg er hun kjempe flink til å roe ned meg når jeg friker ut fordi alt jeg eier er gjennomvått selv om det har ligget i teltet. Vi har reist på ferie sammen de siste to årene og vi har alltid kjempe fine turer. Vi reiser alltid med sekk og det alene skaper mange minner med desperate forsøk på å få på seg sekken igjen etter at man har vært dum nok til å sette den fra seg et sted det ikke er en benk (for sekkene blir alltid alt for tunge). I år var det spesielt ille, sekken min var omtrent like stor som meg og vi hadde mye morro da jeg skulle pakke den når vi skulle hjem fra Voss og jeg til stadighet oppdaga ting som tilhørte meg som også måtte få plass og som jeg ikke ante hvordan jeg skulle få med meg. Det tok en god time, men til slutt fikk jeg da alt på plass og kneppa igjen da jeg snudde meg og fikk øye på en gummistøvel utenfor teltet. Haha, mye intern morro der altså! Turen ga definitivt minner for livet. Det var første gang på landskappleik for begge to og det alene er jo spesielt. For de som ikke veit hva landskappleik er så er det en samling for folkemusikere hvor man konkurerer mot hverandre, danser og har det morro og hører på mye bra musikk. For de som er ekstra nysgjerrige kan dere sjekke ut www.landskappleiken.no

Det var fantastisk å oppleve fellesskapet i miljøet, høre på masse fantastisk flinke folk i konkuransene og sovne til lyden av ei fele som spiller til dans et eller annet sted i nærheten. Vi jobba jo litt som vakter, ellers så var vi på en del konkuranser og gikk litt rundt i byen og brukte litt penger vi ikke har.

Kort sagt en fantastisk tur med en fantastisk Sabel! <3

To fulle sekker klare for tur!

Når sola først skinte var det fantastisk utsikt

Søvnløs på Hamar

2009-11-28T15:59:00.000-08:00

Jaja, så sitter jeg her igjen og skriver blogg midt på natta. Jeg har hatt veldig problemer med å sove i det siste, og nå har jeg fått beskjed om at hvis jeg ikke får sove så skal jeg bare stå opp igjen og gjøre noe anna en stund og så prøve igjen litt seinere. Det er fordi jeg ikke skal forbinde senga med å ligge våken og på den måten få et veldig negativt forhold til det å legge meg. Det virker jo veldig logisk og fint, men jeg må innrømme at det føles litt rart å stå opp klokka 2 om natta! Spesielt når jeg står opp veldig mange ganger ;-) Det positive er jo at jeg får gjort veldig mye jeg aldri hadde giddi gjort ellers, f.eks. har jeg fått vaksa inne i kjøkkenskapene mine og lignende. Og jeg får faktisk gjort ganske mye lekser! Og lekser har vi mer enn nok av om dagen! Før den 18. desember har jeg to semesteroppgaver og to kortsvarsoppgaver å levere inn, i tillegg til at jeg heldigvis har blitt ferdig med og levert en annen stor oppgave.

Dagen i dag har egentlig vært ganske koselig. Jeg sov ganske lenge, helt til 11.00 faktisk og det er super lenge til å være meg, og så hadde jeg en veldig treig morgen og satt i pysjen og så på en film mens jeg spiste frokost. På formidagen var jeg en tur oppe hos de jeg leier hos (en veldig koslig familie bestående av Mor, Far og Barn, som er 5 år, som jeg egentlig er mye hos og jeg har et ganske godt forhold til Mor og kan snakke med henne om det aller meste), og vi lagde litt julepynt og spiste litt lunsj sammen. Etterpå leverte vi Barn hos naboen på "playdate" og så dro jeg og Mor på kjøpesenteret. Vi gikk og titta i butikker, og jeg fikk kjøpt meg en del fine ting: et par svarte støvletter, en svart kjole, en lilla kjole og en genser, adventstake og litt forskjellig småtteri. Det var kjempe koselig! Vi har det forsåvidt alltid veldig morsomt på shopping sammen, for vi liker de samme tingene (nesten i hvert fall) og bruker sånn ca like lang tid i butikkene. Så var det å slenge seg på sofaen da jeg kom hjem, ganske sliten etter en 3-4 timer på kjøpesenteret. Og der blei jeg egentlig sittende resten av kvelden, og så på Dharma og Greg, som jeg har et par sesonger av på dvd.
Jeg tror forresten jeg skal sette meg å se på litt til, i påventa av at Jon Blund skal stikke innom
;-)

Et liv etter døden?

2009-10-04T11:10:00.000-07:00

I mitt forrige innlegg sa jeg at jeg kunne ønske man kunne hoppe over midtdelen av livet.

Det tror jeg ikke at jeg ønsker lenger. For hva hvis jeg bare plutselig var 40 og livet fortsatt var noe dritt. Hva da? Ville jeg da heller bare ønske at jeg kunne hoppe rett til alderdommen? Kanskje mitt egentlig ønske bare er å hoppe over livet? Og det er jo betraktelig mer betenkelig å ville det! Jeg ville gjerne fått en ny sjanse tror jeg, prøve en gang til. Kanskje jeg er flinkere på livet når det er mitt andre forsøk på å få det til?

Og hvis jeg ønsker å bare hoppe over livet kommer jo spørsmålet: fins det et liv etter døden? Tror jeg at jeg etter dette livet kan sitte på en sky med en glorie på huet og vinger og småsnakke med Jesus? Eller at jeg blir sittende i den andre enden, og være veldig, veldig varm? Eller tror jeg at man bare slutter å eksistere? Jeg har vanskelig for å tro det, at vi bare slutter å tenke. Men samtidig tror jeg ikke på himmel og helvete. Hva er det egentlig som blir igjen da? Reinkarnasjon?
Dette er skummelt nok ting jeg tenker en del på.. og det er nettopp tenking som får meg til å undre slik, for jeg klarer virkelig ikke se for meg at man bare slutter å tenke!
Men, men... Tror egentlig aldri jeg kommer til å finne ut av hva jeg tror...

Dårlige tanker på en dårlig søndag

2009-08-23T08:52:00.000-07:00

Jeg har begynt å studere på en høgskole, etter å ha gått et år på folkehøgskole. Og jeg kan ikke si at jeg liker det... Altså jeg liker skolen, eller det meste ved den i hvert fall, men menneskene er så kjipe. Det er bare sånne: la-oss-drikke-oss-sanseløstdritings-på-en-shabby-dritt-bar-mennesker. Og jeg er ikke et sånt menneske! Jeg liker film- og spillkvelder. Og skiturer og hyttemorro. Gjerne med vin og sånt, men på en litt annen måte enn sånn helge-fyll.

Innimellom så tenker jeg at jeg er 20 år for pokker, jeg SKAL like sånt! Det er nå jeg skal leve livet og være ute til etter 01.00 hver natt og være sammen med masse venner. Men så er det ikke sånn jeg er, det er ikke sånn livet mitt er.. Og det gjør meg litt trist, for jeg vil være sånn, men jeg klarer ikke... Og så føler jeg meg unormal fordi jeg ikke klarer det, og det er jo i hvert fall ikke noe gøy!
Jeg føler meg ofte eldre enn jeg egentlig er, men innen bankkortet mitt kan si det samme så får jeg ikke helt innpass i voksenmiljøet heller... Jeg er på en måte en 30/40-åring fanget i en 20-årings kropp.

Ofte skulle jeg ønske man bare kunne hoppe over midtdelen av livet og hoppe rett til den delen som etablert familie-/karrierekvinne.
Det hadde vært deilig det!