Uansett så er jeg fortsatt på Psykiatrisk sykehusog sånn det ser ut nå så vil jeg være her en stund til. Den nye arbeidsplanen er til slutten av mars og så blir det gjort en ny vurdering da. Det er kjipt å ha behov for å være der, men når det først er sånn så er det veldig deilig at jeg får være der så lenge jeg trenger. Men det blir lite spennende blogginnlegg av det da, for jeg er jo nesten bare på avdelinga, og der skjer det ikke så mye. Samtidig som det skjer masse selvfølgelig, men det er gjerne ikke ting som egner seg på trykk her. I det siste har jeg tenkt litt på hvordan jeg skal beskrive livet på avdeliga, og da slo det meg at det er faktisk litt som å være folkehøgskole. Du bor alt for tett oppå andre mennesker som du tilbringer all våken tid sammen med. Vi spiser måltidene våre sammen, vi har terapi sammen og vi trener på sosiale settinger sammen. Noen dager er vi drit leie av hverandre, og andre dager ler vi så vi nesten detter av stolene. Som på folkehøgskole utvikler det seg en sær form for internhumor (det går mye i vitser ang ansatt versus innsatt :P) og vi lever i vår egen lille bobble hvor vi har lite kontakt med resten av verden. Det blir en veldig rar form for hverdag, men like fullt en hverdag. Selv om jeg lever i et slags vakum finner jeg en rutine som gir dagene et snev av normalitet. Jeg syns egentlig at det går ganske greit å leve på avdelinga. Det bærer forholdsvis lite preg av å være et sykehus, det største er egentlig sengetøyet og alle de låste dørene som bare kan låses opp med kort og kode.
Jeg synes i hvert fall at det virker som behandlinga virker. Jeg lærer masse om meg selv; hvilke utfordringer har jeg og hva kan jeg gjøre for å takle de bedre. Det har gått opp for meg at jeg har fortsatt mye jobb foran meg, men et sted må man jo begynne. Og selv om det er utrolig vanskelig og slitsomt nå så vil det forhåpentligvis gjøre livet mitt lettere i framtida. Og dagene går da unna, men jeg håper at jeg snart er sterk nok til å leve hjemme snart.
