Almost there

Her om dagen slo det meg at nå har jeg jammen meg vært lenge på denne svdelinga når jeg skrives ut har jeg faktisk vært der i nesten 5 måneder, det er litt sykt å tenke på for tida har gått så sinnsvakt fort. Nå er det bare 5 uker til jeg skal skrives ut, noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg gleder meg til å leve et normalt liv igjen, samtidig så føler jeg meg ikke helt klar for å leve hjemme aleine enda. Det er vel på en måte da kampen tilbake til livet begynner. Det er da jeg må få i meg mat selv og få dagene til å gå. Mine største utfordringer blir nok nettopp maten og å unngå å isolere meg slik jeg pleier. Jeg er egentlig ganske sosial av meg og trives ikke aleine, men samtidig er verden der ute så skummel at jeg ender som regel opp med å kun være hjemme aleine i leiligheten min, og det er ikke bra for da glir jeg bare lenger og lenger ned i egne negative tanker. Jeg har også mye angst for elektriske apparater som jeg må jobbe med, og det tror jeg blir en lang kamp, i tillegg må jeg jobbe med min angst for å ta bussen til nye steder. Det er jammen meg ikke lite jeg må forandre og det er litt skremmende, men jeg må jo prøve. Hvis jeg ikke prøver har jeg i hvert fall ikke noe godt liv å se fram til, jeg skulle bare ønske at det ikke var så skummelt å forandre seg.