Spørsmål

Hva gjør du egentlig når du ser at livet flyter forbi, uten deg?
Hvordan kommer man seg tilbake til en hverdag som kan fungere?
Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Hvem har jeg som jeg kan lene meg på?
Vil jeg dø ensom og aleine?
Hva finnes etter livet? Kommer jeg til helvete?
Hvordan kan jeg leve videre med alle de erfaringer og minner jeg har?
Kan jeg noen gang leve et normalt liv? Hva er normalt?
Vil stemplet; psykiatrisk pasient følge meg resten av livet?
Betyr det at jeg er gal? Står det stemplet i panna mi?
Kan du se hva jeg er? Ser du det som jeg ser?
Hvem er jeg egentlig? Hvilken betydning har jeg i verden?
Blir verden et bedre sted uten meg?
Vil jeg bli savna? Vil jeg savne?
Har jeg den rette løsningen? Hvordan kan jeg stole på meg selv?
Hvem trenger jeg? Hvem trenger meg?
Kan jeg velge livet? Vil jeg velge livet?
 Hvordan skal jeg finne svar?

Full fart

Dagene går jammen meg fort unna! Nå har jeg vært innlagt på psykiatrisk sykehusi ett og et halvt år, og i august har jeg vært tvangsinnlagt i ett år. Det føles skikkelig rart, hvor blei tida av? Det kjennes litt som om jeg kom hit for bare noen uker siden...

Mye har skjedd på tida jeg ikke har skrevet... Jeg har ikke så tett oppfølging lenger, nå har jeg bare tilsyn hver halvtime når jeg er på rommet mitt, men de fotfølger meg fortsatt når jeg ikke er på sommet. For å få lov til å være aleine på rommet har de imidlertid låst inn nesten alle tingene mine slik at jeg ikke har noe å skade meg på. Jeg har også fått lov til å dra på små permisjoner til mamma og pappa hvor de tar over ansvaret for meg. Det er litt deilig å komme vekk fra avdelinga, men det er også slitsomt for jeg har ikke pleid å være så mye sammen med familien min før.
Jeg har fått meg en leilighet som jeg er litt i og jeg prøver å være litt mer aktiv, men det er vanskelig når motiviasjonen ikke er der.

Jeg føler at livet drar litt fra meg når jeg er innlagt sånn over lang tid. Jeg ser rundt meg på alle jevnaldrene som reiser til spennende stedet og fullfører utdanninger,  og her sitter jeg og synes at bare det å overleve til neste dag er en stor utfordring. Og jeg merker at jeg ikke bryr meg så mye lenger, det er akkurat som om jeg ikke lenger orker bry meg om hva som skjer med livet mitt. Jeg vil bare dø.
Mange spør meg om jeg ikke har drømmer og forventninger, om jeg ikke har ting jeg gjerne vil oppleve før jeg dør, men det har jeg virkelig ikke. Jeg føler at jeg har levd livet og oppnådd ganske mye så nå er det på tide å trekke seg tilbake. Det er kanskje et egoistsik valg, men det er tross alt mitt valg, eller det burde være det. Nå blir jeg holdt i live mot min vilje og  blir tvunget til å leve et liv hvor alt jeg gjør og tenker går inn i ei slags tåke hvor alt smuldrer sammen. Det blir et slags halv-liv hvor alt dreier seg om å overleve til neste dag, og fanget i mitt eget kaos fyker livet forbi meg. Hverdagen bli full av konserter jeg skulle gått på , bursdager jeg glemmer men skulle gratulert, uendelig mange runder med yatzi, tankekaos, følelsesmessige berg og dalbaner, venner jeg skulle ha rint til, regninger jeg skulle betalt og  skoletimer jeg vært på. Alt det som livet mitt burde ha vært....hvis jeg ville ha det...