Bare dritt

Ting blir ikke alltid som vi har tenkt. Når jeg blei skrevet ut fra sykehuset så jeg for meg at veien skulle bli vanskelig, men alikevel at det skulle gå framover. At jeg sakte men sikkert skulle bli bedre og få livet mitt i riktig retning. Sånn har det ikke blitt. Hverdagen er full av kaos, vonde tanker og vonde følelser. Det som skulle bli små skritt mot bedring har blitt små skritt tilbake til helvete.  Jeg som jobba så hardt for å få gode spiserutiner er tilbake til dager enten uten mat eller ett lite måltid om dagen. Og jeg er tilbake til tider hvor jeg nesten ikke er utenfor leiligheta.
Det føles som en evig nedadgående spiral hvor jeg veit så alt for godt hva som venter på bunnen, og jeg vil ikke tilbake! Vil ikke tilbake til fotfølgning og medisinovervåkning! Vil ikke, vil ikke, vil ikke! Jeg kjemper så hardt jeg bare kan for å unngå en ny innleggelse selv om legen min gjerne vil legge meg inn igjen. Men jeg vil ikke tilbake dit, jeg tar heller mitt eget liv enn å legges inn igjen. Det er bare det at alt føles så håpløst, som om jeg aldri skal få føle ordentlig glede igjen. Ler ikke lenger fra magen, smiler ikke lenger fra øynene. Dagene tilbringes i sofaen med tv-serie etter tv-serie eller gråtende i en krok. Eller med meningsløse timer hos psykologen som bare gjentar seg selv til det uendelige. Alt føles meningsløst og håpløst, og jeg er ikke sikker på hvor mye mer jeg takler....

Aksept

Hvordan kan jeg leve
med de valg jeg har tatt?
Hvordan kan jeg forsvare,
forklare
de som har gått tapt?
Hvordan kan jeg akseptere
de arr jeg har fått,
de sår jeg har skapt?

Blæh

Jeg har hatt en ganske stor utvikling de siste to årene. Jeg har gått fra å være innlagt med fotfølging på pykiatrisk sykehus til å bo aleine i egen leilighet. Men jeg har fortsatt en uendelig lang vei igjen. Fortsatt så våkner jeg hver dag og tenker å nei, vil ikke starte på dagen. Fortsatt så har jeg mange vonde tanker og følelser som jeg må bearbeide. Og arbeidet går så innmari sakte, mye saktere enn jeg vil at det skal gå. Jeg blir utålmodig og vil så gjerne se forandring. Vil så gjerne at livet skal føles lettere og lysere. I stedet går jeg rundt med en stor, tung og vond klomp inni meg som jeg ikke klarer gjøre noe med. Og selv om selvmordsforsøkene er borte så er selvmordstankene fortsatt der. Og kanskje er det nettopp det som er så vanskelig, det at handlingene er på ett sted men tankene er på et annet. Da blir det på en måte ingenting som henger sammen lenger, all logikk og fornuft er som kasta ut av vinduet. Det er litt forandring, men ikke nok forandring og det er voldsomt frustrerende! 

Ofte så føles det som om det aldri vil bli nok forandring, men at jeg alltid kommer til å sitte i den samme dritten som jeg sitter i nå. Og jeg er lei. Så inderlig lei av at livet er dritt og tungt og vanskelig. Jeg er lei av å gjøre alt det "riktige" og dra på trening, til psykologtimer og arbeidstrening og likevel ikke føle at livet har noen mening. Så jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre om dagen, føler at det blir feil uansett hva jeg gjør. Orker egentlig ikke fortsette i den samme tralten men veit at ting ikke blir bedre hvis jeg bare legger meg i senga heller. 

I det siste har jeg tatt meg selv i å late som om ting er bedre enn de egentlig er. Smile og tulle og si at det går sånn passe når folk spør. For det gjør det jo egentlig ikke, egentlig har jeg det helt forferdelig. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det blir sånn heller, hvorfor det blir til at jeg later som. Kanskje er jeg bare så lei av å være sjuk at jeg ikke orker si hvordan det egentlig er?

Dette blei et veldig usammenghengende innlegg, men det er jo akkurat slik tankene mine er om dagen  så det passer kanskje bra.

Hva skal vi egentlig snakke om

Når noen, som jeg, har vært sjuke veldig lenge og ikke lenger er i "normalt" hverdagsliv så kan det være vanskelig å vite hva man skal snakke om. Og da er det lett å falle i fella. Fella som kalles sjukdomsprat. Det er så lett både for den som er sjuk og ikke minst de rundt å ende opp med å prate om sjukdommen, prate om det som er vondt og vanskelig. Og som regel blir det gjort i aller beste mening. Folk lurer på hvordan det går og vil så gjerne hjelpe og komme med gode råd. Det er bare det at når ting er tungt å vanskelig så kan spørsmålet "hvordan går det" være det vanskeligste spørsmålet du får. Jeg synes i hvert fall at det er veldig vanskelig. Jeg veit ofte ikke helt hva jeg skal svare for jeg vil jo så gjerne svare ordentlig på de spørsmålene jeg får og jeg vil gjerne være ærlig, men noen ganger så blir jeg så lei. Lei av å måtte svare at det ikke går bra, lei av å føle at jeg skuffer den andre ved å enda en gang måtte si at livet er vanskelig. Lei av alle oppfølgningsspørsmålene som gjerne kommer om hvorfor det ikke går bra og hva som skal til for å få det bra osv. Jeg vil så gjerne svare at det går bra, kunne være positiv og optimistisk. Og kanskje enda viktigere; noen ganger har jeg rett og slett ikke lyst til å prate om hvordan jeg har det. Har ikke lyst til å fokusere på meg selv og sjukdommen. Noen ganger trenger jeg en pause, en mulighet til å snakke om noe annet. Kunne bare være meg selv og ikke pasienten og snakke om alt mulig annet og tulle og le. Jeg er fortsatt meg selv og jeg er i full stand til å snakke om noe annet enn sjukdommen, selv om det er den som tar mye av plassen i livet mitt. Og kanskje er det nettopp derfor så viktig å få lov til å prate om noe annet, fordi den tar så stor plass. Når den tar så stor plass så er det så viktig å prøve å la noe annet få plass også, noe som er positivt og oppløftende, noe "normalt". Selvfølgelig er det også noen ganger jeg har lyst til å prate om sjukdommen, men jeg har mange dager hvor jeg rett og slett ikke orker og hvor jeg burde få slippe. Og det burde være opp til meg hvilke dager jeg orker og ikke orker. Det er bare det at det kan være så ufattelig vanskelig å si noe om det. Jeg vil ikke avvise den som prater med meg, og jeg vil så gjerne være åpen og ærlig. Men prøv å la det være opp til den som er sjuk hva det dere skal prate om. Prøv å stille nøytrale spørsmål som "hva har du gjort den siste tida". Den siste tida er tross alt et ganske relativt begrep og da kan man benytte sjansen til å fortelle om noe positivt man har gjort, det blir opp til meg å velge hva jeg vil fortelle om. Og hvis du ikke veit hva du skal spørre om eller si så si nettopp det. Noen ganger så kan man hjelpe så utrolig mye mer ved bare å være der, og kanskje gi mulighet til en liten pause.

Årene som gikk tapt

Livet blir ikke alltid slik vi hadde tenkt. Jeg hadde ikke i hvert fall ikke sett for meg at livet mitt skulle bli sånn som det har blitt. Jeg hadde overhodet ikke sett for meg at jeg skulle sitte i en omsorgsbolig etter 3 år på psykiatrisk sykehus. Jeg er snart 25 år og jeg har ikke oppnådd noe av det jeg hadde trodd jeg kom til å oppnå. Det kan føles som om jeg har mista 3 år av livet mitt. Egentlig har jeg mista mer også for jeg er jo ikke frisk enda, og jeg veit ikke hvor lang tid det kommer til å ta før jeg er frisk. Eller kan jeg egentlig si at jeg har mista det? Er årene borte bare fordi jeg ikke har følgt "normen"? Eller har jeg bare fått noen andre erfaringer enn de fleste. Kanskje har jeg bare blitt kjent med meg selv på en annen måte, kanskje til og med blitt bedre kjent med meg selv enn mange noen gang blir. Jeg har kanskje ikke fått noen fancy utdannelse eller hatt en spennende jobb, men er det egentlig synonymt med at jeg ikke har oppnådd noe? Er livet mislykket bare fordi ting tar litt lengre tid? Jeg har lyst til å tro at det ikke er det. At alt er ikke tapt. Hvis jeg blir frisk kan jeg vel heller si at det er en seier, at jeg har oppnådd mye på de årene. At jeg har noen erfaringer som kan gjøre meg sterkere.
Men det er vanskelig å holde på den måten å se ting på. Det er så lett å falle tilbake til til følelsen av at årene har gått tapt. Det handler mye om forventningene rundt deg. Forventningene om at du skal oppnå noe. Og du skal oppnå noe målbart, noe man kan sammenligne, noe du kan sette på cv-en. Personlig vekst er liksom ikke verdsatt, personlige seiere kan du ikke sette på cv-en. Vi har så lett for å jage etter de håndfaste tingene i livet. Det som kan måles og sammenlignes. Kanskje burde vi prøve å vende fokuset litt mer innover, se litt mer på hva av det indre som er viktig. Jeg vil gjerne at det skal være det indre som teller. Det er det som forteller noe om hvem jeg er. Veien min i livet har kanskje vært litt utradisjonell, men det er like fullt en vei.

Lenge siden sist ja...

Huff og huff, nå blir jeg reint flau. Jeg har jo virkelig ikke fulgt opp denne bloggen, shame on me :( Forklaringen er ganske enkel og samtidig ganske komplisert; det har rett og slett skjedd for mye i livet mitt. Siden sist har jeg vært gjennom en utrolig hard periode. Mye er forandra siden sist, jeg sitter ikke lenger på en psykiatrisk avdeling, nå sitter jeg aleine i ei leilighet. Jeg blei skrevet ut fra sykehuset for to uker siden. Alt har gått så fort. Plutselig skulle jeg ta ansvar for meg selv og overvåkninga over meg blei sluppet opp. Riktignok har fikk jeg litt og litt mer ansvar, men prosessen har likevel gått fort. Litt for fort har det føltes som mange ganger. Å oppsummere et helt år i et innlegg er rett og slett umulig, og mest sannsynlig ganske uinteresant. Poenget er uansett at jeg litt etter litt har fått opparbeida litt kontroll og nå kan jeg altså bo i egen leilighet. Veien hit har vært utrolig hard og krevende, og til tider føltes helt umulig, men jeg har klart det. Jeg er ferdig med sykehuset, ferdig med intervallovervåkning og stripping av rommet, ferdig med å leve etter sykehusets timeplan, ferdig med å konstant måtte forholde meg til andre mennesker. Samtidig så er det mange ting jeg ikke er ferdig med. Det er lett å tenke at nå er hun sikkert frisk nå som hun er utskrevet. Dessverre så er det ikke sånn virkeligheten er. Sannheten er at jeg fortsatt sliter med selvskading, kaos, vonde følelser og til og med selvmordstanker. Den avgjørende forskjellen er at nå har jeg en viss kontroll, jeg tenker på å ta livet av meg men jeg handler ikke lenger på tanken. Men likefullt er tankene der, tanken om at jeg egentlig ikke orker mer er der hver dag.
Det som blei vendepunktet for meg var en avtale jeg inngikk med ei venninne om å gi behandlinga en sjanse, en avtale om å virkelig prøve, og å prøve innebærer å ikke ta livet av seg. Ett år var avtalen, i ett år skulle jeg prøve å ikke ta livet av meg, følge de rådene jeg fikk og generelt følge behandlinga. Nå er jeg langt uti det året, og så langt har jeg holdt avtalen. Jeg prøver. Så hardt jeg bare kan. Men det er tungt, så utrolig tungt!
 Jeg er fortsatt i behandling selv om jeg ikke er innlagt lenger. Jeg går til en psykologspesialist to ganger i uka, jeg har besøk av en psykiatrisk sykepleier hver 14. dag og jeg bor i en omsorgsbolig for psykisk syke (det vil si at jeg bor i en egen leilighet, men den ligger i et bygg hvor det er personale som jobber. De er tilgjengelig hele døgnet og tilbyr samtaler og praktisk hjelp i leiligheta) Så jeg er ikke helt aleine i verden, jeg har et ganske tett opplegg rundt meg selv om jeg er skrevet ut. Jeg er rett og slett ikke der at jeg kan klare meg selv, jeg er avhengig av mye hjelp for å få hverdagen til å gå og for å klare å holde de verste tankene på avstand. I bunn og grunn er jeg avhengig av hjelp for å overleve. Selv om jeg har kommet langt så har jeg fortsatt en uendelig lang vei foran meg. Sånn som jeg har det nå så har jeg det ikke bra, men jeg har overlevd. Men det er så utrolig stor forskjell på å overleve og å leve!

Kaos

Jeg prøver å få livet mitt til å fungere, jeg gjør virkelig det. Noen dager prøver jeg kanskje litt hardere enn andre og noen dager orker jeg ikke å prøve i det hele tatt. Problemet er bare det at det er så mye. Så mye som må forandres, så mye som må læres på nytt, det virker som om det ingen ende vil ta. Som eksempel så øver jeg på å strukturere og balansere dagen min. Dagene skal bestå av passe mengde aktivitet balansert med hvile.  Det høres kanskje lett ut, men for meg så er det ikke det. Jeg er vandt til å bare kjøre på og gjøre alt jeg klarer til jeg er helt utslitt. Nå øver jeg på å gjøre litt av gangen, og ta pauser. Det er ingen enkel oppgave! For samtidig som jeg skal øve på å ta pauser så stilles det hele tida stadig høyere krav til meg. Krav om hva jeg skal mestre og ikke. Stadig nye utfordringer. Og jeg føler vel ikke at jeg helt mestrer alt så innmari bra heller. Føler at jeg ikke strekker til, at jeg ikke klarer leve opp til forventningene , verken mine egne eller andres. Kanskje aller mest er det mine egne krav jeg ikke klarer leve opp til. Jeg vil så gjerne klare mer enn det jeg faktisk klarer. Jeg vil, jeg vil, men jeg får ikke til. Prøver å henge med på opplegget rundt meg, prøver å gjøre alt det som behandlerne mine mener at vil hjelpe meg. Dra på trening, gå på ski, være i leiligheta sammen med personalet, møte støttekontakten min og alt det der. Det er bare det at det virker ikke. Tankene mine og følelsene mine er fortsatt de samme. Jeg vil fortsatt dø. Føler at behandlinga kanskje har hengt seg litt opp i de ytre rammene. Og jeg prøver å henge med, smile og le og dra avgårde på alt de ber meg om.  Kanskje med en liten baktanke innimellom. Tenker at hvis jeg bare drar på meg treningstøy og skisko mange nok ganger så vil de til slutt slippe meg ut herfra. La meg dra hjem så jeg kan ta livet av meg. Jeg vil bare at alt skal ta slutt. Jeg orker snart ikke mer. 

Jeg jobber også litt med meg selv med å ta ordentlig inn over meg det jeg nevnte i forrige innlegg. Klare å akseptere at jeg faktisk er sjuk. Klare å identifisere meg med diagnosene mine. Selv om jeg har skrevet det tidligere så har jeg nok ikke egentlig identifisert meg med det. Ser egentlig ikke på meg selv som en selvskader. Men det er jo det jeg er. Uansett hvor mye jeg kunne ønske at det ikke var sånn. Må prøve å akseptere at jeg er suicidal og har en personlighetsforstyrrelse. Blir sikkert nødt til å si det høyt til meg selv minst hundre ganger før jeg virkelig klarer å det inn over meg, før jeg virkelig klarer å tro på det. Har nok kanskje gitt litt inntrykk her i bloggen av at jeg har kommet litt lenger i prosessen enn det jeg virkelig har. Skrevet med store ord om mine diagnoser og hvilken del de er av meg uten egentlig å kjenne på det. Vil så gjerne at det skal være sant, at jeg aksepterer dem som en del av meg, men jeg gjør jo egentlig ikke det.  Men jeg prøver, som med alt annet. Jeg prøver. Det bare virker litt som om det er til ingen nytte. Som dere kanskje skjønner er det mye ambivalens ute å går om dagen. Eller kanskje mer en dobbelthet enn ambivalens. Jeg vil både prøve å gi behandlinga en ordentlig sjanse, samtidig som jeg bare vil dø. To tanker som er veldig vanskelig å kombinere. Noe som igjen skaper mye kaos i hodet. Totalt kaos. Som igjen fører til sterkere selvmordstanker, som naturlig nok fører til flere selvmordsforsøk. Så livet er bare kaos om dagen, med mange forandringer og mye indre uro. Livet er nok like kaotisk som dette innlegget.  Men selv om innlegget bare er kaos og dobbelthet så skal jeg poste det. For å gi et lite innblikk i hvordan det er i hodet mitt om dagen. Totalt kaos. Take it or leve it.