Vel, vel....

Jeg fortsetter den dårlige vanen med å poste innlegg alt for sjelden . Jeg burde bli flinkere det veit jeg, det er bare det at det har skjedd så mye og da faller det litt bort for meg. Siden sist har det både skjedd helt sinnsykt mye og veldig lite på en gang. Langtidsavdelinga blei ikke helt som jeg hadde forventa. Da jeg kom til avdelinga falt bare alt sammeen og jeg hadde nådd min tålegrense og orka rett og slett ikke mer. Selvmordsforsøkene kom og det gjorde også konsekvensene; jeg blei tvangsinnlagt og jeg blei satt på noe kalt kontinuerlig observasjon, som betyr at noen er hos meg og ser på meg døgnet rundt. Jeg får aldri være aleine, ikke en gang på badet. Det er utrolig krevende å ha slik oppfølging, men det har vært nødvendig for å holde meg i live. Ting har gått litt fram og tilbake, kanskje mest tilbake og selv skulle jeg jo ønske at jeg var dø, men det er svært vanskelig å få til det mens jeg er her. Så jeg sitter på en måte litt fast. Det eneste jeg ønsker er det ene jeg absolutt ikke får lov til og som jeg blir hindra i å gjøre. Det er ganske frustrende å sitte på et rom dag ut og dag inn og ikke ha lyst til noen ting. Det blir en veldig kunstig tilværelse og jeg er super lei av alt egentlig. Dagene går med på å bokstavelig talt stirre i veggen, se litt på film, skrive brev og anna småtteri. Skrive brev er veldig koselig da. Jeg har ei brev-venninne og vi skriver lange koselig og filosofiske brev til hverandre, det liker jeg!

Men nå skal jeg prøve å bli flinkere til å poste litt oftere alstå. Helt sant! Kanskje...

En kamp på liv og død

Det er vel bare å kaste inn håndkleet og innrømme det; jeg fikser ikke livet spesielt bra. Nå er jeg atter en gang på Sanderud, og har vært her i to måneder. Jeg klarte rett og slett ikke utfordringene ute i livet. Det er ganske kjipt å innrømme det, men det begynner å bli ganske tydelig. Det kan se ut til at jeg strakk strikken så langt at den røyk og nå betaler jeg konsekvensene av dette. Utfordringene er for store til at jeg takler de på egen hånd, og jeg har blitt mer eller mindre avhengig av hjelp. Der ting før var slitsomt et det nå utmattende og umulig. Det har utviklet seg til å bokstavelig talt bli en kamp på liv og død, og det er mitt liv som henger i lufta. Jeg har brutt helt sammen, og har måttet innrømme at dette klarer jeg faktisk ikke aleine. Heldigvis finnes det hjelp, og den har jeg vært så heldig å få. Jeg har blitt og blir beskyttet mot meg selv i disse månedene og selv om det har væt tungt og jeg ikke alltid har vært helt enig så er jeg glad for de tiltakene de har brukt. Og enda bedre er det at jeg har blitt henvist til en langtidsavdeling. Det virker som en veldig bra avdeling for meg, og jeg prøver å glede meg til jeg skal dit, selv om alt håp er litt borte om dagen. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal gi den avdelinga en sjanse, og jeg håper at jeg klarer det. Og jeg håper at de kan hjelpe meg og at vi kan få livet mitt på rett vei igjen. For jeg veit ikke lenger hvor lenge jeg orker å kjempe.

Almost there

Her om dagen slo det meg at nå har jeg jammen meg vært lenge på Sanderud, når jeg skrives ut har jeg faktisk vært der i nesten 5 måneder, det er litt sykt å tenke på for tida har gått så sinnsvakt fort. Nå er det bare 5 uker til jeg skal skrives ut, noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg gleder meg til å leve et normalt liv igjen, samtidig så føler jeg meg ikke helt klar for å leve hjemme aleine enda. Det er vel på en måte da kampen tilbake til livet begynner. Det er da jeg må få i meg mat selv og få dagene til å gå. Mine største utfordringer blir nok nettopp maten og å unngå å isolere meg slik jeg pleier. Jeg er egentlig ganske sosial av meg og trives ikke aleine, men samtidig er verden der ute så skummel at jeg ender som regel opp med å kun være hjemme aleine i leiligheten min, og det er ikke bra for da glir jeg bare lenger og lenger ned i egne negative tanker. Jeg har også mye angst for elektriske apparater som jeg må jobbe med, og det tror jeg blir en lang kamp, i tillegg må jeg jobbe med min angst for å ta bussen til nye steder. Det er jammen meg ikke lite jeg må forandre og det er litt skremmende, men jeg må jo prøve. Hvis jeg ikke prøver har jeg i hvert fall ikke noe godt liv å se fram til, jeg skulle bare ønske at det ikke var så skummelt å forandre seg.

Oppdatering

Det er atter en gang lenge siden forrie innlegg. Og som sist er det Sanderud som er hovedårsaken til at jeg ikke følger opp bloggen. Jeg har nemlig ikke tilgang til internett der så da blir det litt vanskelig å rekke alt jeg "burde" gjøre når jeg er hjemme i helgene.

Uansett så er jeg fortsatt på Sanderud, og sånn det ser ut nå så vil jeg være her en stund til. Den nye arbeidsplanen er til slutten av mars og så blir det gjort en ny vurdering da. Det er kjipt å ha behov for å være der, men når det først er sånn så er det veldig deilig at jeg får være der så lenge jeg trenger. Men det blir lite spennende blogginnlegg av det da, for jeg er jo nesten bare på avdelinga, og der skjer det ikke så mye. Samtidig som det skjer masse selvfølgelig, men det er gjerne ikke ting som egner seg på trykk her. I det siste har jeg tenkt litt på hvordan jeg skal beskrive livet på avdeliga, og da slo det meg at det er faktisk litt som å være folkehøgskole. Du bor alt for tett oppå andre mennesker som du tilbringer all våken tid sammen med. Vi spiser måltidene våre sammen, vi har terapi sammen og vi trener på sosiale settinger sammen. Noen dager er vi drit leie av hverandre, og andre dager ler vi så vi nesten detter av stolene. Som på folkehøgskole utvikler det seg en sær form for internhumor (det går mye i vitser ang ansatt versus innsatt :P) og vi lever i vår egen lille bobble hvor vi har lite kontakt med resten av verden. Det blir en veldig rar form for hverdag, men like fullt en hverdag. Selv om jeg lever i et slags vakum finner jeg en rutine som gir dagene et snev av normalitet. Jeg syns egentlig at det går ganske greit å leve på avdelinga. Det bærer forholdsvis lite preg av å være et sykehus, det største er egentlig sengetøyet og alle de låste dørene som bare kan låses opp med kort og kode.

Jeg synes i hvert fall at det virker som behandlinga virker. Jeg lærer masse om meg selv; hvilke utfordringer har jeg og hva kan jeg gjøre for å takle de bedre. Det har gått opp for meg at jeg har fortsatt mye jobb foran meg, men et sted må man jo begynne. Og selv om det er utrolig vanskelig og slitsomt nå så vil det forhåpentligvis gjøre livet mitt lettere i framtida. Og dagene går da unna, men jeg håper at jeg snart er sterk nok til å leve hjemme snart.

På galehus?

Nå er det en stund siden sist jeg skreiv, og det kommer av en enkel grunn og det er at jeg har tilbrakt de siste ukene på Sanderud psykiatriske sykehus. Jeg skal ikke gå dypt inn i hvorfor jeg har blitt innlagt, men kort fortalt er det en rekke vonde opplevelser i oppveksten min som skaper problemer for meg i dag i form av depresjoner, angst, konsentrasjonsproblemer og en del andre ting som forkludrer hverdagen.

Jeg har vel slitt i en del år, men det toppa seg plutselig i høst. Så etter nesten fem døgn uten mat og søvn blei jeg lagt inn på akuttmottaket på Sanderud, og etter en uke blei jeg overført derfra til Enhet for personlighetspsykiatri.

Det er vanskelig å jobbe med alt det jeg må, men samtidig så er det litt godt å være på et sted hvor jeg får god hjelp og hvor jeg har noen rundt meg nesten hele tida. Det er en 5-døgnspost som betyr at vi er der fra mandag formiddag til fredag formiddag og så er vi hjemme i helgene sånn at vi jevnlig får trent oss på å klare oss selv. Det er en koselig post å være på egentlig med mange koselige mennesker. Hver dag har vi gruppeterapi og de fleste dager har vi individuelle samtaler også. I tillegg så er det forskjellige aktiviteter på kveldene med hytteturer, strikking og ballspill

Så der har vi hverdagen min om dagen...

Noen ganger har noen allerede skrevet ned tankene dine for deg....

Detalj av usynlig november-landskap av Inger Hagerup

Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil

mot skoddemyrer og mot skoddeland.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.

Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Der stod engang det sted jeg skulle til.

Når ble det borte og når for jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord

som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et veiløst skilt og skremmer meg.

Valg

Noen ganger i livet må vi ta veldig vanskelige valg, og noen ganger virker disse valgene så vanskelige at de virker umulige. Men det er jo ofte disse vanskelige valgene som er de viktigste valgene vi tar. Uten vanskelige valg tror jeg kanskje at livet går litt i stå. Det som er litt merkelig er det at noen ganger så virker det ikke så vanskelig lenger når man bare har tatt et valg. Det viktigste (og vanskeligste) var ikke hvilket valg du tok, men det å ta et valg.

Når jeg, som nå, skal ta vanskelige valg liker jeg å lese dette diktet av Inger Hagerup:

Forleden dag

Forleden dag
flyttet Galhøpiggen på seg
nesten to centimeter.
Det var et tiltak
den hadde gruet seg for
en million år
minst.