Bare dritt

Ting blir ikke alltid som vi har tenkt. Når jeg blei skrevet ut fra sykehuset så jeg for meg at veien skulle bli vanskelig, men alikevel at det skulle gå framover. At jeg sakte men sikkert skulle bli bedre og få livet mitt i riktig retning. Sånn har det ikke blitt. Hverdagen er full av kaos, vonde tanker og vonde følelser. Det som skulle bli små skritt mot bedring har blitt små skritt tilbake til helvete.  Jeg som jobba så hardt for å få gode spiserutiner er tilbake til dager enten uten mat eller ett lite måltid om dagen. Og jeg er tilbake til tider hvor jeg nesten ikke er utenfor leiligheta.
Det føles som en evig nedadgående spiral hvor jeg veit så alt for godt hva som venter på bunnen, og jeg vil ikke tilbake! Vil ikke tilbake til fotfølgning og medisinovervåkning! Vil ikke, vil ikke, vil ikke! Jeg kjemper så hardt jeg bare kan for å unngå en ny innleggelse selv om legen min gjerne vil legge meg inn igjen. Men jeg vil ikke tilbake dit, jeg tar heller mitt eget liv enn å legges inn igjen. Det er bare det at alt føles så håpløst, som om jeg aldri skal få føle ordentlig glede igjen. Ler ikke lenger fra magen, smiler ikke lenger fra øynene. Dagene tilbringes i sofaen med tv-serie etter tv-serie eller gråtende i en krok. Eller med meningsløse timer hos psykologen som bare gjentar seg selv til det uendelige. Alt føles meningsløst og håpløst, og jeg er ikke sikker på hvor mye mer jeg takler....