Tanker om bloggen min

I dagar jeg sett litt gjennom bloggen min. Sett på hvilke meninger jeg har hatt. Hvilke tanker jeg har delt. Jeg ser at jeg sakte men sikkert har blitt mer og mer ærlig, delt mer og mer, sluttet å prøve å framstille livet som bedre enn det er. Jeg veit ikke om det er positivt eller negativt, det er bare fakta. Jeg bruker vel bloggen litt som en dagbok, jeg skriver akkurat det jeg tenker på der og da. Jeg leser sjelden gjennom innleggene før jeg publiserer dem. Jeg kan ikke gjøre det for da ville jeg aldri fått lagt ut noen ting, jeg er for selvkritisk, ville ha endra på alt mulig hvis jeg kunne. Jeg prøver å ikke sensurere meg selv, har som utgangspunkt at jeg ikke sletter innlegg. Noen ganger har jeg skrevet ting jeg har angra litt på, men jeg prøver å tenke at det får heller være. Tenker at hvert innlegg er som å fange et øyeblikk i tida, det representerer hvem jeg er akkurat da. Prøver å tenke at det er på tide å klare å stå inne for hva jeg tenker og mener, på tide å være ærlig. Noe av det du leser her er mine innerste tanker, ufiltrerte og brutale. Det gir et bilde av hvem jeg er akkurat i dag, akkurat i denne timen, ikke hvem jeg er i morgen, ikke hvem jeg er neste uke, men hvem jeg er akkurat nå. Det betyr at det i perioder vil være mye negativitet, mye prat om døden, men det er den jeg er i dag, det er det jeg tenker mest på om dagen. Det er og vil fortsatt være lite prat om akkurat hva som "skjer", så de som har håpet på at de vil få utfyllende detaljer om hvordan det et på psyliatrisk sykehus vil bli skuffet. Opplegget rundt meg vil nok nevnes til tide men i hovedsak så vil jeg konsentrere meg om hva jeg tenker om det som skjer. Det vil ikke bli gørrete detaljer om selvskading eller selvmordsforsøk, de vil bli nevnt som det de er for meg om dagen; hverdagslige hendelser. Det jeg prøver å gjøre er å gi et innblikk inn i min lille boble, hvordan det er oppe i hodet til psykisk sjuk person. Det er det eneste jeg kan dele, mine tanker og meninger, og håper at noen setter pris på dem. Jeg skriver hovedsakelig for min egen del og jeg har ikke spredd den så mye rundt men dette er ikke en hemmelig blogg (kanskje bortsett fra for behandlerne mine som jeg ikke har fortalt om den til, men det vil jeg nok gjøre etter hvert. Grunnen til at jeg ikke har fortalt dem om bloggen er fordi jeg har hatt behov for å ha et eget sted. Personalet på avdelinga er rundt meg hele døgnet, og ofte så blir alt jeg sier og gjør analysert og tolket. Så jeg trengte et sted hvor jeg kunne si hva jeg mente uten at det skulle bli satt i en større sammenheng. Og bloggen blei en slags mulighet til å si tankene mine høyt, uten å bli analysert. Men de aller fleste tingene jeg skriver om har jeg også snakka med primærkontakten min om så det er ikke sånn at det jeg sier her holder jeg hemmelig for henne. Noen ganger har det til og med hjulpet meg til å få sortert tankene litt på forhånd før jeg snakker med henne som gjør det lettere å få sagt hva jeg egentlig mener.) Og jeg håper at noen kanskje får noe ut av å lese bloggen min, kanskje er jeg heldig nok til at den gir noen en større forståelse for psykisk sjukdom, om hvordan den rammer helt vanlige mennesker, eller kanskje den gir noen som sliter et håp i at de ikke er aleine i verden.

Ensomhet

Ensomhet kan være så mye. Selv om man er omgitt av folk så kan man føle seg utrolig ensom. Jeg føler meg ensom. Noe som er ironisk siden jeg har folk tett rundt meg døgnet rundt. Likevel føler jeg meg aleine. Aleine i kampen om livet.
Det er ikke det at jeg ikke har venner, for det har jeg. Ganske mange også, og noen veldig nære. Jeg har venner jeg forteller alt til, forteller om all selvskading, alle tankene mine om å dø. Og de er der for meg så godt de kan, men til syvende og sist så må jeg stå aleine. Det er ingen som kan kjempe denne kampen for meg. Det er jeg som må stå imot fristelsene, jeg som må forandre meg. Det er mine tanker som må endres, og det er kun jeg som kan endre dem. På en måte så tror jeg ikke det er hvorvidt du har eller ikke har venner som avgjør hvor ensom du føler deg. Jeg tror ikke at alt blir bedre bare fordi man har venner. Jeg ser folk rundt meg i behandlingssystemet som i mine øyne glorifiserer det å ha venner. De snakker som om alt i livet på magisk vis ordner seg bare man har venner og et nettverk, jeg tror ikke at det er sånn. Misforstå meg rett, det er godt å ha venner,  men du kan ikke utelukkende basere livet ditt på vennene dine. De kan ikke leve livet ditt for deg. Du må klare å stå på egne bein. Jeg tror at løsninga ligger ett eller annet sted i oss selv, en slags trygghet om du vil. Man må tørre å være aleine, men det er ikke lett. Det er kanskje det skummleste  man noen gang gjør. Men uten den tryggheten så vil du aldri få orden på livet ditt. Jeg tror at det handler om å kunne være aleine uten å føle seg ensom, å stole på at man selv klarer å løse de utfordringene man møter. Jeg mener ikke at vi på død og liv skal gjøre alt aleine,  det er bare fint å ha noen å støtte seg på, noen som kan hjelpe deg gjennom de vanskeligste punktene i livet. Men jeg tror at du må ha en slags visshet om at du hadde også klart det aleine, hvis du måtte så hadde du klart det uten hjelp. Det ville vært veldig mye vanskeligere, men du ville klart det. Du må stole på deg selv, vite at du kan gjøre de riktige valgene, vite at du kan overleve på egenhånd.
Jeg har ikke den tryggheten. Jeg føler meg nesten konstant ensom. Og det er ingen andre enn meg selv som kan gjøre noe med det. Det er bare det at jeg orker ikke. Jeg orker ikke ta tak i mitt eget liv, jeg orker ikke kjempe. Jeg føler meg konstant utslitt. Nettene fylles av mareritt, og jeg sover stadig mindre. Når jeg våkner føler jeg meg nesten mer sliten enn når jeg gikk og la meg. Jeg er så sliten at bare det å ta en dusj føles som et ork. Jeg orker ikke ha noe særlig kontakt med andre, bare en telefonsamtale virker utmattende. Som et resultat sitter jeg aleine og føler meg enda mer ensom. Det er en ond sirkel, og jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av den. Det er kun jeg som kan endre livet mitt, men hvordan skal jeg bli sterk nok til det?

S.O.S.

Jeg mangler ord
for å fortelle om
overfloden av følelser,
overveldende tanker
og sterke meninger.
Jeg drukner
i mitt eget kaos.
Forsvinner
inn i mørket.
Famler
etter lyspunkt.
Frykter
forandringer.
Selv om jeg er stum
håper jeg
at noen
hører mine nødskrik.

Jeg er forferdelig

Noen ganger føler jeg meg helt verdiløs, ubetydelig. Som om verden ville vært et bedre sted uten meg. Mest sannsynlig så ville den det. Tenker jeg. Jeg har en hel haug med gamle tankemønstre og følelsesmønstre som er gjennomsyra av negativitet. Hvis jeg sier hei til noen i butikken og de ikke sier hei tilbake så tenker jeg at de hater meg, at de har skjønt hvor forferdelig jeg er. Hvis jeg prøver å ringe bestevenninne mi og hun ikke tar telefonen så tenker jeg automatisk at nå vil hun ikke være vennen min lenger. Nå har det endelig gått opp for henne hvor håpløs jeg er så nå gidder hun ikke mer. For det er jo på mange måter det jeg går og venter på; at de rundt meg skal se meg i samme lys som jeg ser meg selv. At de skal forstå hvilket grusomt menneske jeg er. At de skal gi meg opp og forlate meg slik så mange har gjort tidligere i livet mitt. Det man opplever i barndommen setter mange spor. Da jeg var liten så var mammaen min psykisk sjuk. Hun var så sjuk at hun flere ganger dro fra meg, låste meg inne og sa at "nå gidder jeg ikke være mammaen din lenger"? Hun kunne ikke noe for det, hun var sjuk. Men jeg vil for alltid være redd for å bli forlatt. Jeg har opplevd det før.
På mange måter vil det for meg være mest sannsynlig at folk ikke liker meg. Det ville vært det riktige, det forventede. For hvordan kan noen like meg? Jeg kan ikke forstå at noen vil like meg, men jeg er veldig glad for at det finnes noen mennesker som er så gode at de har en plass til meg. Jeg er evig takknemlig for bestevenninna mi, "Sabel". Uten henne ville jeg gått under for lenge siden. Men usikkerheten er alltid der. Jeg leiter alltid etter tegn på at hun skal gi opp, finne seg bedre venner. Jeg blir grusomt sjalu når hun er mye sammen med andre, jeg kan ikke noe for det, det går helt automatisk. Jeg blir umiddelbart livredd for at hun skal forlate meg, at jeg skal bli stående igjen aleine i verden. Jeg tror ikke at hun er så slem at hun bare vil slutte å ha kontakt med meg, hun er alt for snill og god til det. Jeg bare tror at jeg kan være så forferdelig. At jeg til og med kan klare å drive henne vekk fra meg. Det ville vært det mest logiske om hun hatet meg.  Det ville vært mest logisk om alle hatet meg. Så det er tegnene jeg ser etter. Og det er nå en gang sånn at man som regel finner det man leiter etter, man ser og hører de tingene man vil se. Uavhengig av hva som faktisk blir sagt og gjort. Det går helt automatisk. Så når det personalet som egentlig skal være rundt meg blir opptatte med andre pasienter så tenker jeg at den pasienten er verdt mer enn meg, er viktigere enn meg. Det er tross alt det som er mest logisk. Og likevel så er jeg så redd for det. Redd for at folk er sure på meg, redd for å si noe galt, redd for å bli forlatt. Redd for at jeg har rett.

Enda en gang

Det sies at det er menneskelig å feile. Vi gjør alle feil, noen store og noen små. Det sies at vi lærer av våre feil, men jeg veit ikke helt jeg. Tror ikke jeg helt har fått med meg den biten, jeg lærer aldri.
Jeg har stadige selvmordsforsøk, og hver gang blir jeg redda av personalet på avdelinga. Jeg vil ikke bli redda, men personalet her er for flinke til å lese meg. De ser når det er noe på gang, og så kikker de oftere innom. For ofte. Jeg veit at de gjør det. Jeg veit at jeg har minimal sjanse for å klare å ta mitt eget liv så lenge jeg er her på avdelinga. Like fullt så prøver jeg igjen. Og igjen. Og igjen. Og jeg blir like skuffa hver gang jeg mislykkes. Og så tenker jeg at dette skal jeg ikke gjøre igjen.. Nå skal jeg late som om alt er bra sånn at jeg får større frihet og faktisk kan lykkes i å ta mitt eget liv. Neste gang skal jeg få det til, neste gang skal jeg lykkes.
Men så blir tankene for kaotiske, fristelsen for stor. I det øyeblikket noen snur ryggen til er jeg der. Smugler med meg porselenskopper under kjolen, nesten løper til rommet før noen ser meg. Gjemmer koppen og setter meg og venter. Venter på tilsyn, og på den måten få lengst mulig tid aleine etterpå. Venter på at nattevaktene skal gå ferdig runden nedover gangen. Ventet på at de skal bli ferdige på medisinrommet, og gå tilbake til stua. Og så knuse koppen og kutte i vei. Håpe at ingen hørte braket.  Som regel er det likevel noen som hører det, noen som var på et naborom, noen som fortsatt var i gangen. Eller de kommer på tilsyn igjen, mye tidligere enn "vanlig". Til "vanlig" har jeg en halvtime på meg. Jeg har noe som kalles IVO 30 når jeg er på rommet mitt, det betyr intervallovervåkning 30 minutter. Og det betyr at jeg kan være aleine i maks 30 minutter av gangen, så som regel titter de inn ca hver halvtime, men i ordningens betydning så skal man egentlig komme med ujevne mellomrom. La det gå 20 minutter en gang og kanskje 5 minutter neste gang. Poenget er at det skal være uforutsigbart, at jeg ikke skal kunne regne meg fram til når de kommer neste gang. Og uforutsigbart er det, jeg veit aldri når de kommer, og derfor blir alle mine selvmordsforsøk avbrutt.
Når jeg ikke er på rommet så har jeg fotfølging. Da går det noen sammen med meg kontinuerlig, og de skal egentlig følge med så jeg ikke tar med meg noe "ulovlig" på rommet. Dt er egentlig ytterst lite jeg får lov til å ha på rommet, alt av glass eller porselen er strengt forbudt. Jeg har mine egne kopper og tallerkner av hardplast som jeg får ta med meg hvis jeg skal ha med mat eller drikke på rommet. Alt av "myk" plast er også forbudt, for det knekker jeg og bruker til å kutte meg. De fleste tingene mine er låst inne, noe i et skap på rommet mitt, resten i andre rom. Det er for at jeg ikke skal ha noe jeg kan skade meg på tilgjengelig. Så hvis jeg skal ha tak i noe å skade meg på så må jeg smugle det med meg fra stua. Det er ikke lett, men det hender at noen er ubetenksomme og er litt uoppmerksomme. Og da benytter jeg sjansen. Jeg klarer ikke la være, fristelsen blir for stor.
Ofte så ser de på meg at jeg har det vanskelig og da titter de naturlig nok oftere innom når jeg forsvinner på rommet. Jeg veit det, jeg veit så inderlig godt at jeg ikke kommer til å få sitte i fred aleine lenge nok. Og likevel så prøver jeg igjen. Knuser en ny kaffekopp. Blir lappa sammen igjen. Jeg lærer aldri.