Ensomhet

Ensomhet kan være så mye. Selv om man er omgitt av folk så kan man føle seg utrolig ensom. Jeg føler meg ensom. Noe som er ironisk siden jeg har folk tett rundt meg døgnet rundt. Likevel føler jeg meg aleine. Aleine i kampen om livet.
Det er ikke det at jeg ikke har venner, for det har jeg. Ganske mange også, og noen veldig nære. Jeg har venner jeg forteller alt til, forteller om all selvskading, alle tankene mine om å dø. Og de er der for meg så godt de kan, men til syvende og sist så må jeg stå aleine. Det er ingen som kan kjempe denne kampen for meg. Det er jeg som må stå imot fristelsene, jeg som må forandre meg. Det er mine tanker som må endres, og det er kun jeg som kan endre dem. På en måte så tror jeg ikke det er hvorvidt du har eller ikke har venner som avgjør hvor ensom du føler deg. Jeg tror ikke at alt blir bedre bare fordi man har venner. Jeg ser folk rundt meg i behandlingssystemet som i mine øyne glorifiserer det å ha venner. De snakker som om alt i livet på magisk vis ordner seg bare man har venner og et nettverk, jeg tror ikke at det er sånn. Misforstå meg rett, det er godt å ha venner,  men du kan ikke utelukkende basere livet ditt på vennene dine. De kan ikke leve livet ditt for deg. Du må klare å stå på egne bein. Jeg tror at løsninga ligger ett eller annet sted i oss selv, en slags trygghet om du vil. Man må tørre å være aleine, men det er ikke lett. Det er kanskje det skummleste  man noen gang gjør. Men uten den tryggheten så vil du aldri få orden på livet ditt. Jeg tror at det handler om å kunne være aleine uten å føle seg ensom, å stole på at man selv klarer å løse de utfordringene man møter. Jeg mener ikke at vi på død og liv skal gjøre alt aleine,  det er bare fint å ha noen å støtte seg på, noen som kan hjelpe deg gjennom de vanskeligste punktene i livet. Men jeg tror at du må ha en slags visshet om at du hadde også klart det aleine, hvis du måtte så hadde du klart det uten hjelp. Det ville vært veldig mye vanskeligere, men du ville klart det. Du må stole på deg selv, vite at du kan gjøre de riktige valgene, vite at du kan overleve på egenhånd.
Jeg har ikke den tryggheten. Jeg føler meg nesten konstant ensom. Og det er ingen andre enn meg selv som kan gjøre noe med det. Det er bare det at jeg orker ikke. Jeg orker ikke ta tak i mitt eget liv, jeg orker ikke kjempe. Jeg føler meg konstant utslitt. Nettene fylles av mareritt, og jeg sover stadig mindre. Når jeg våkner føler jeg meg nesten mer sliten enn når jeg gikk og la meg. Jeg er så sliten at bare det å ta en dusj føles som et ork. Jeg orker ikke ha noe særlig kontakt med andre, bare en telefonsamtale virker utmattende. Som et resultat sitter jeg aleine og føler meg enda mer ensom. Det er en ond sirkel, og jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av den. Det er kun jeg som kan endre livet mitt, men hvordan skal jeg bli sterk nok til det?