Tanker om bloggen min

I dagar jeg sett litt gjennom bloggen min. Sett på hvilke meninger jeg har hatt. Hvilke tanker jeg har delt. Jeg ser at jeg sakte men sikkert har blitt mer og mer ærlig, delt mer og mer, sluttet å prøve å framstille livet som bedre enn det er. Jeg veit ikke om det er positivt eller negativt, det er bare fakta. Jeg bruker vel bloggen litt som en dagbok, jeg skriver akkurat det jeg tenker på der og da. Jeg leser sjelden gjennom innleggene før jeg publiserer dem. Jeg kan ikke gjøre det for da ville jeg aldri fått lagt ut noen ting, jeg er for selvkritisk, ville ha endra på alt mulig hvis jeg kunne. Jeg prøver å ikke sensurere meg selv, har som utgangspunkt at jeg ikke sletter innlegg. Noen ganger har jeg skrevet ting jeg har angra litt på, men jeg prøver å tenke at det får heller være. Tenker at hvert innlegg er som å fange et øyeblikk i tida, det representerer hvem jeg er akkurat da. Prøver å tenke at det er på tide å klare å stå inne for hva jeg tenker og mener, på tide å være ærlig. Noe av det du leser her er mine innerste tanker, ufiltrerte og brutale. Det gir et bilde av hvem jeg er akkurat i dag, akkurat i denne timen, ikke hvem jeg er i morgen, ikke hvem jeg er neste uke, men hvem jeg er akkurat nå. Det betyr at det i perioder vil være mye negativitet, mye prat om døden, men det er den jeg er i dag, det er det jeg tenker mest på om dagen. Det er og vil fortsatt være lite prat om akkurat hva som "skjer", så de som har håpet på at de vil få utfyllende detaljer om hvordan det et på psyliatrisk sykehus vil bli skuffet. Opplegget rundt meg vil nok nevnes til tide men i hovedsak så vil jeg konsentrere meg om hva jeg tenker om det som skjer. Det vil ikke bli gørrete detaljer om selvskading eller selvmordsforsøk, de vil bli nevnt som det de er for meg om dagen; hverdagslige hendelser. Det jeg prøver å gjøre er å gi et innblikk inn i min lille boble, hvordan det er oppe i hodet til psykisk sjuk person. Det er det eneste jeg kan dele, mine tanker og meninger, og håper at noen setter pris på dem. Jeg skriver hovedsakelig for min egen del og jeg har ikke spredd den så mye rundt men dette er ikke en hemmelig blogg (kanskje bortsett fra for behandlerne mine som jeg ikke har fortalt om den til, men det vil jeg nok gjøre etter hvert. Grunnen til at jeg ikke har fortalt dem om bloggen er fordi jeg har hatt behov for å ha et eget sted. Personalet på avdelinga er rundt meg hele døgnet, og ofte så blir alt jeg sier og gjør analysert og tolket. Så jeg trengte et sted hvor jeg kunne si hva jeg mente uten at det skulle bli satt i en større sammenheng. Og bloggen blei en slags mulighet til å si tankene mine høyt, uten å bli analysert. Men de aller fleste tingene jeg skriver om har jeg også snakka med primærkontakten min om så det er ikke sånn at det jeg sier her holder jeg hemmelig for henne. Noen ganger har det til og med hjulpet meg til å få sortert tankene litt på forhånd før jeg snakker med henne som gjør det lettere å få sagt hva jeg egentlig mener.) Og jeg håper at noen kanskje får noe ut av å lese bloggen min, kanskje er jeg heldig nok til at den gir noen en større forståelse for psykisk sjukdom, om hvordan den rammer helt vanlige mennesker, eller kanskje den gir noen som sliter et håp i at de ikke er aleine i verden.