Jeg er forferdelig

Noen ganger føler jeg meg helt verdiløs, ubetydelig. Som om verden ville vært et bedre sted uten meg. Mest sannsynlig så ville den det. Tenker jeg. Jeg har en hel haug med gamle tankemønstre og følelsesmønstre som er gjennomsyra av negativitet. Hvis jeg sier hei til noen i butikken og de ikke sier hei tilbake så tenker jeg at de hater meg, at de har skjønt hvor forferdelig jeg er. Hvis jeg prøver å ringe bestevenninne mi og hun ikke tar telefonen så tenker jeg automatisk at nå vil hun ikke være vennen min lenger. Nå har det endelig gått opp for henne hvor håpløs jeg er så nå gidder hun ikke mer. For det er jo på mange måter det jeg går og venter på; at de rundt meg skal se meg i samme lys som jeg ser meg selv. At de skal forstå hvilket grusomt menneske jeg er. At de skal gi meg opp og forlate meg slik så mange har gjort tidligere i livet mitt. Det man opplever i barndommen setter mange spor. Da jeg var liten så var mammaen min psykisk sjuk. Hun var så sjuk at hun flere ganger dro fra meg, låste meg inne og sa at "nå gidder jeg ikke være mammaen din lenger"? Hun kunne ikke noe for det, hun var sjuk. Men jeg vil for alltid være redd for å bli forlatt. Jeg har opplevd det før.
På mange måter vil det for meg være mest sannsynlig at folk ikke liker meg. Det ville vært det riktige, det forventede. For hvordan kan noen like meg? Jeg kan ikke forstå at noen vil like meg, men jeg er veldig glad for at det finnes noen mennesker som er så gode at de har en plass til meg. Jeg er evig takknemlig for bestevenninna mi, "Sabel". Uten henne ville jeg gått under for lenge siden. Men usikkerheten er alltid der. Jeg leiter alltid etter tegn på at hun skal gi opp, finne seg bedre venner. Jeg blir grusomt sjalu når hun er mye sammen med andre, jeg kan ikke noe for det, det går helt automatisk. Jeg blir umiddelbart livredd for at hun skal forlate meg, at jeg skal bli stående igjen aleine i verden. Jeg tror ikke at hun er så slem at hun bare vil slutte å ha kontakt med meg, hun er alt for snill og god til det. Jeg bare tror at jeg kan være så forferdelig. At jeg til og med kan klare å drive henne vekk fra meg. Det ville vært det mest logiske om hun hatet meg.  Det ville vært mest logisk om alle hatet meg. Så det er tegnene jeg ser etter. Og det er nå en gang sånn at man som regel finner det man leiter etter, man ser og hører de tingene man vil se. Uavhengig av hva som faktisk blir sagt og gjort. Det går helt automatisk. Så når det personalet som egentlig skal være rundt meg blir opptatte med andre pasienter så tenker jeg at den pasienten er verdt mer enn meg, er viktigere enn meg. Det er tross alt det som er mest logisk. Og likevel så er jeg så redd for det. Redd for at folk er sure på meg, redd for å si noe galt, redd for å bli forlatt. Redd for at jeg har rett.