Aksept

Hvordan kan jeg leve
med de valg jeg har tatt?
Hvordan kan jeg forsvare,
forklare
de som har gått tapt?
Hvordan kan jeg akseptere
de arr jeg har fått,
de sår jeg har skapt?

Blæh

Jeg har hatt en ganske stor utvikling de siste to årene. Jeg har gått fra å være innlagt med fotfølging på pykiatrisk sykehus til å bo aleine i egen leilighet. Men jeg har fortsatt en uendelig lang vei igjen. Fortsatt så våkner jeg hver dag og tenker å nei, vil ikke starte på dagen. Fortsatt så har jeg mange vonde tanker og følelser som jeg må bearbeide. Og arbeidet går så innmari sakte, mye saktere enn jeg vil at det skal gå. Jeg blir utålmodig og vil så gjerne se forandring. Vil så gjerne at livet skal føles lettere og lysere. I stedet går jeg rundt med en stor, tung og vond klomp inni meg som jeg ikke klarer gjøre noe med. Og selv om selvmordsforsøkene er borte så er selvmordstankene fortsatt der. Og kanskje er det nettopp det som er så vanskelig, det at handlingene er på ett sted men tankene er på et annet. Da blir det på en måte ingenting som henger sammen lenger, all logikk og fornuft er som kasta ut av vinduet. Det er litt forandring, men ikke nok forandring og det er voldsomt frustrerende! 

Ofte så føles det som om det aldri vil bli nok forandring, men at jeg alltid kommer til å sitte i den samme dritten som jeg sitter i nå. Og jeg er lei. Så inderlig lei av at livet er dritt og tungt og vanskelig. Jeg er lei av å gjøre alt det "riktige" og dra på trening, til psykologtimer og arbeidstrening og likevel ikke føle at livet har noen mening. Så jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre om dagen, føler at det blir feil uansett hva jeg gjør. Orker egentlig ikke fortsette i den samme tralten men veit at ting ikke blir bedre hvis jeg bare legger meg i senga heller. 

I det siste har jeg tatt meg selv i å late som om ting er bedre enn de egentlig er. Smile og tulle og si at det går sånn passe når folk spør. For det gjør det jo egentlig ikke, egentlig har jeg det helt forferdelig. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det blir sånn heller, hvorfor det blir til at jeg later som. Kanskje er jeg bare så lei av å være sjuk at jeg ikke orker si hvordan det egentlig er?

Dette blei et veldig usammenghengende innlegg, men det er jo akkurat slik tankene mine er om dagen  så det passer kanskje bra.