I det siste har jeg tenkt mye på hvem jeg vil framstå som for resten av verden. Jeg prøver ikke å skjule at jeg er innlagt, men jeg har ikke akkurat kringkastet det på Facebook heller. Det lurer jeg litt på om jeg kanskje skal gjøre, si det på Facebook altså. Jeg er ikke helt sikker på hva som holder meg igjen. Kanskje er det det faktumet at psykisk sykdom fortsatt er ganske tabulagt i dagens samfunn. Vi vil vel alle gjerne bli oppfattet som normale og bli godtatt av andre. Men hvor godtatt er jeg egentlig hvis jeg er godtatt på feil grunnlag? Hvis folk bare liker meg fordi de tror at jeg er en helt gjennomsnittlig person som sjonglerer jobb og skole, og gjør alt som "alle andre" gjør, vil jeg virkelig ha de i livet mitt da? Jeg tror og håper at de som virkelig er mine venner vil ta meg som jeg er, uansett hva det drar med seg. For sannheten er at jeg er en psykiatrisk pasient. Jeg er tvangsinnlagt fordi jeg er suicidal. Jeg er en selvskader og har diagnosene asperger og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er ikke hele meg, men det er og vil alltid være en del av hvem jeg er. Dette er ikke diagnoser jeg kan rømme fra og feie under teppet. Jeg må annerkjenne dem, og godta dem som en del av meg. I dag så er det disse delene som styrer hverdagen min, det er de som har kontroll over meg, men håpet er vel at jeg etter hvert kan få kontroll over dem. At jeg igjen kan ta kontroll og ansvar for eget liv. Det er i hvert fall det behandlerne mine sier at kan bli mulig, selv om jeg selv enda ikke klarer tro på det.
Man kan jo spørre seg om hvorfor jeg absolutt vil "offentliggjøre" hvordan ting er, og sannheten er at jeg er ikke sikker. Kanskje hadde det vært like greit å bare holde den delen innenfor den nærmeste sirkelen av venner, men samtidig så føler jeg meg så falsk når jeg på en måte holder denne delen av meg hemmelig. Og hvorfor skal jeg egentlig holde det hemmelig? Er det noe jeg skal skamme meg over? Gjør det meg til et dårligere menneske? Blir jeg en dårligere venn av det faktum at jeg er innlagt? Forandrer det egentlig noen ting? Er jeg ikke fortsatt meg selv? Vil jeg oppføre meg anderledes bare fordi folk veit hva som egentlig foregår? Og vil jeg virkelig bidra til at psykisk sykdom skal fortsette å være tabu? Er det ikke på tide at noen tar ansvar og står fram? På tide at psykisk sykdom får et ansikt, at noen viser at du ikke er helt sprø bare fordi du er innlagt? At psykiatriske pasienter også bare er vanlige mennesker som har møtt på noen litt for store utfordringer. At sykdommen bare er en del av mennesket, at vi har sterke og svake sider akkurat som alle andre. Kanskje kan det at jeg står fram gjøre det litt lettere for noen andre. At de kan se at de ikke aleine om å ha det vanskelig, at det finnes andre i lignende situasjoner. Kanskje kan jeg bidra til at noen av fordommene mot psykiatrien blir motbevist. Kanskje kan min historie gi litt mer forståelse? Generelt sett så frykter mennesker stort sett det ukjente. Det er lettest å stenge ute alt som er fremmed og som vi ikke forstår, ekskludere mennesker som avviker fra normalen av uvitenhet. Vi veit ikke bedre,og hvis ingen tørr stå fram så vil vi aldri utvikle oss heller. Hvor mye lenger skal vi la frykten bygge murer mellom oss? Er det ikke på tide å ta et steg framover mot aksept av alle mennesker, uavhengig av hvilke hemninger eller kvaliteter de har?
Jeg vil gjerne bære min del av lasset, kjempe der jeg kan, bidra til et bedre og mer åpent samfunn. Og kanskje kan det å stå fram være mitt bidrag. Jeg veit ikke hva som er best. Jeg tror det er fordeler og ulemper ved begge delene. Kanskje kan det å stå fram styrke meg, kanskje kan det være det som knekker meg ytterligere. Til syvende og sist så må jeg vel bare ta en sjanse, ta et valg og stå ved det. Kanskje er det på tide at jeg er ærlig ovenfor resten av verden, kanskje er det på tide å stå fram og si at dette er meg, ta meg som jeg er eller finn deg andre venner. Kanskje er det en del av det å klare å akseptere meg selv, å stå for hvem jeg er. Kanskje....
