Årene som gikk tapt

Livet blir ikke alltid slik vi hadde tenkt. Jeg hadde ikke i hvert fall ikke sett for meg at livet mitt skulle bli sånn som det har blitt. Jeg hadde overhodet ikke sett for meg at jeg skulle sitte i en omsorgsbolig etter 3 år på psykiatrisk sykehus. Jeg er snart 25 år og jeg har ikke oppnådd noe av det jeg hadde trodd jeg kom til å oppnå. Det kan føles som om jeg har mista 3 år av livet mitt. Egentlig har jeg mista mer også for jeg er jo ikke frisk enda, og jeg veit ikke hvor lang tid det kommer til å ta før jeg er frisk. Eller kan jeg egentlig si at jeg har mista det? Er årene borte bare fordi jeg ikke har følgt "normen"? Eller har jeg bare fått noen andre erfaringer enn de fleste. Kanskje har jeg bare blitt kjent med meg selv på en annen måte, kanskje til og med blitt bedre kjent med meg selv enn mange noen gang blir. Jeg har kanskje ikke fått noen fancy utdannelse eller hatt en spennende jobb, men er det egentlig synonymt med at jeg ikke har oppnådd noe? Er livet mislykket bare fordi ting tar litt lengre tid? Jeg har lyst til å tro at det ikke er det. At alt er ikke tapt. Hvis jeg blir frisk kan jeg vel heller si at det er en seier, at jeg har oppnådd mye på de årene. At jeg har noen erfaringer som kan gjøre meg sterkere.
Men det er vanskelig å holde på den måten å se ting på. Det er så lett å falle tilbake til til følelsen av at årene har gått tapt. Det handler mye om forventningene rundt deg. Forventningene om at du skal oppnå noe. Og du skal oppnå noe målbart, noe man kan sammenligne, noe du kan sette på cv-en. Personlig vekst er liksom ikke verdsatt, personlige seiere kan du ikke sette på cv-en. Vi har så lett for å jage etter de håndfaste tingene i livet. Det som kan måles og sammenlignes. Kanskje burde vi prøve å vende fokuset litt mer innover, se litt mer på hva av det indre som er viktig. Jeg vil gjerne at det skal være det indre som teller. Det er det som forteller noe om hvem jeg er. Veien min i livet har kanskje vært litt utradisjonell, men det er like fullt en vei.

Lenge siden sist ja...

Huff og huff, nå blir jeg reint flau. Jeg har jo virkelig ikke fulgt opp denne bloggen, shame on me :( Forklaringen er ganske enkel og samtidig ganske komplisert; det har rett og slett skjedd for mye i livet mitt. Siden sist har jeg vært gjennom en utrolig hard periode. Mye er forandra siden sist, jeg sitter ikke lenger på en psykiatrisk avdeling, nå sitter jeg aleine i ei leilighet. Jeg blei skrevet ut fra sykehuset for to uker siden. Alt har gått så fort. Plutselig skulle jeg ta ansvar for meg selv og overvåkninga over meg blei sluppet opp. Riktignok har fikk jeg litt og litt mer ansvar, men prosessen har likevel gått fort. Litt for fort har det føltes som mange ganger. Å oppsummere et helt år i et innlegg er rett og slett umulig, og mest sannsynlig ganske uinteresant. Poenget er uansett at jeg litt etter litt har fått opparbeida litt kontroll og nå kan jeg altså bo i egen leilighet. Veien hit har vært utrolig hard og krevende, og til tider føltes helt umulig, men jeg har klart det. Jeg er ferdig med sykehuset, ferdig med intervallovervåkning og stripping av rommet, ferdig med å leve etter sykehusets timeplan, ferdig med å konstant måtte forholde meg til andre mennesker. Samtidig så er det mange ting jeg ikke er ferdig med. Det er lett å tenke at nå er hun sikkert frisk nå som hun er utskrevet. Dessverre så er det ikke sånn virkeligheten er. Sannheten er at jeg fortsatt sliter med selvskading, kaos, vonde følelser og til og med selvmordstanker. Den avgjørende forskjellen er at nå har jeg en viss kontroll, jeg tenker på å ta livet av meg men jeg handler ikke lenger på tanken. Men likefullt er tankene der, tanken om at jeg egentlig ikke orker mer er der hver dag.
Det som blei vendepunktet for meg var en avtale jeg inngikk med ei venninne om å gi behandlinga en sjanse, en avtale om å virkelig prøve, og å prøve innebærer å ikke ta livet av seg. Ett år var avtalen, i ett år skulle jeg prøve å ikke ta livet av meg, følge de rådene jeg fikk og generelt følge behandlinga. Nå er jeg langt uti det året, og så langt har jeg holdt avtalen. Jeg prøver. Så hardt jeg bare kan. Men det er tungt, så utrolig tungt!
 Jeg er fortsatt i behandling selv om jeg ikke er innlagt lenger. Jeg går til en psykologspesialist to ganger i uka, jeg har besøk av en psykiatrisk sykepleier hver 14. dag og jeg bor i en omsorgsbolig for psykisk syke (det vil si at jeg bor i en egen leilighet, men den ligger i et bygg hvor det er personale som jobber. De er tilgjengelig hele døgnet og tilbyr samtaler og praktisk hjelp i leiligheta) Så jeg er ikke helt aleine i verden, jeg har et ganske tett opplegg rundt meg selv om jeg er skrevet ut. Jeg er rett og slett ikke der at jeg kan klare meg selv, jeg er avhengig av mye hjelp for å få hverdagen til å gå og for å klare å holde de verste tankene på avstand. I bunn og grunn er jeg avhengig av hjelp for å overleve. Selv om jeg har kommet langt så har jeg fortsatt en uendelig lang vei foran meg. Sånn som jeg har det nå så har jeg det ikke bra, men jeg har overlevd. Men det er så utrolig stor forskjell på å overleve og å leve!