Årene som gikk tapt

Livet blir ikke alltid slik vi hadde tenkt. Jeg hadde ikke i hvert fall ikke sett for meg at livet mitt skulle bli sånn som det har blitt. Jeg hadde overhodet ikke sett for meg at jeg skulle sitte i en omsorgsbolig etter 3 år på psykiatrisk sykehus. Jeg er snart 25 år og jeg har ikke oppnådd noe av det jeg hadde trodd jeg kom til å oppnå. Det kan føles som om jeg har mista 3 år av livet mitt. Egentlig har jeg mista mer også for jeg er jo ikke frisk enda, og jeg veit ikke hvor lang tid det kommer til å ta før jeg er frisk. Eller kan jeg egentlig si at jeg har mista det? Er årene borte bare fordi jeg ikke har følgt "normen"? Eller har jeg bare fått noen andre erfaringer enn de fleste. Kanskje har jeg bare blitt kjent med meg selv på en annen måte, kanskje til og med blitt bedre kjent med meg selv enn mange noen gang blir. Jeg har kanskje ikke fått noen fancy utdannelse eller hatt en spennende jobb, men er det egentlig synonymt med at jeg ikke har oppnådd noe? Er livet mislykket bare fordi ting tar litt lengre tid? Jeg har lyst til å tro at det ikke er det. At alt er ikke tapt. Hvis jeg blir frisk kan jeg vel heller si at det er en seier, at jeg har oppnådd mye på de årene. At jeg har noen erfaringer som kan gjøre meg sterkere.
Men det er vanskelig å holde på den måten å se ting på. Det er så lett å falle tilbake til til følelsen av at årene har gått tapt. Det handler mye om forventningene rundt deg. Forventningene om at du skal oppnå noe. Og du skal oppnå noe målbart, noe man kan sammenligne, noe du kan sette på cv-en. Personlig vekst er liksom ikke verdsatt, personlige seiere kan du ikke sette på cv-en. Vi har så lett for å jage etter de håndfaste tingene i livet. Det som kan måles og sammenlignes. Kanskje burde vi prøve å vende fokuset litt mer innover, se litt mer på hva av det indre som er viktig. Jeg vil gjerne at det skal være det indre som teller. Det er det som forteller noe om hvem jeg er. Veien min i livet har kanskje vært litt utradisjonell, men det er like fullt en vei.