Hva skal vi egentlig snakke om

Når noen, som jeg, har vært sjuke veldig lenge og ikke lenger er i "normalt" hverdagsliv så kan det være vanskelig å vite hva man skal snakke om. Og da er det lett å falle i fella. Fella som kalles sjukdomsprat. Det er så lett både for den som er sjuk og ikke minst de rundt å ende opp med å prate om sjukdommen, prate om det som er vondt og vanskelig. Og som regel blir det gjort i aller beste mening. Folk lurer på hvordan det går og vil så gjerne hjelpe og komme med gode råd. Det er bare det at når ting er tungt å vanskelig så kan spørsmålet "hvordan går det" være det vanskeligste spørsmålet du får. Jeg synes i hvert fall at det er veldig vanskelig. Jeg veit ofte ikke helt hva jeg skal svare for jeg vil jo så gjerne svare ordentlig på de spørsmålene jeg får og jeg vil gjerne være ærlig, men noen ganger så blir jeg så lei. Lei av å måtte svare at det ikke går bra, lei av å føle at jeg skuffer den andre ved å enda en gang måtte si at livet er vanskelig. Lei av alle oppfølgningsspørsmålene som gjerne kommer om hvorfor det ikke går bra og hva som skal til for å få det bra osv. Jeg vil så gjerne svare at det går bra, kunne være positiv og optimistisk. Og kanskje enda viktigere; noen ganger har jeg rett og slett ikke lyst til å prate om hvordan jeg har det. Har ikke lyst til å fokusere på meg selv og sjukdommen. Noen ganger trenger jeg en pause, en mulighet til å snakke om noe annet. Kunne bare være meg selv og ikke pasienten og snakke om alt mulig annet og tulle og le. Jeg er fortsatt meg selv og jeg er i full stand til å snakke om noe annet enn sjukdommen, selv om det er den som tar mye av plassen i livet mitt. Og kanskje er det nettopp derfor så viktig å få lov til å prate om noe annet, fordi den tar så stor plass. Når den tar så stor plass så er det så viktig å prøve å la noe annet få plass også, noe som er positivt og oppløftende, noe "normalt". Selvfølgelig er det også noen ganger jeg har lyst til å prate om sjukdommen, men jeg har mange dager hvor jeg rett og slett ikke orker og hvor jeg burde få slippe. Og det burde være opp til meg hvilke dager jeg orker og ikke orker. Det er bare det at det kan være så ufattelig vanskelig å si noe om det. Jeg vil ikke avvise den som prater med meg, og jeg vil så gjerne være åpen og ærlig. Men prøv å la det være opp til den som er sjuk hva det dere skal prate om. Prøv å stille nøytrale spørsmål som "hva har du gjort den siste tida". Den siste tida er tross alt et ganske relativt begrep og da kan man benytte sjansen til å fortelle om noe positivt man har gjort, det blir opp til meg å velge hva jeg vil fortelle om. Og hvis du ikke veit hva du skal spørre om eller si så si nettopp det. Noen ganger så kan man hjelpe så utrolig mye mer ved bare å være der, og kanskje gi mulighet til en liten pause.