En kamp på liv og død

Det er vel bare å kaste inn håndkleet og innrømme det; jeg fikser ikke livet spesielt bra. Nå er jeg atter en gang på psykiatrisk sykehus, og har vært her i to måneder. Jeg klarte rett og slett ikke utfordringene ute i livet. Det er ganske kjipt å innrømme det, men det begynner å bli ganske tydelig. Det kan se ut til at jeg strakk strikken så langt at den røyk og nå betaler jeg konsekvensene av dette. Utfordringene er for store til at jeg takler de på egen hånd, og jeg har blitt mer eller mindre avhengig av hjelp. Der ting før var slitsomt et det nå utmattende og umulig. Det har utviklet seg til å bokstavelig talt bli en kamp på liv og død, og det er mitt liv som henger i lufta. Jeg har brutt helt sammen, og har måttet innrømme at dette klarer jeg faktisk ikke aleine. Heldigvis finnes det hjelp, og den har jeg vært så heldig å få. Jeg har blitt og blir beskyttet mot meg selv i disse månedene og selv om det har væt tungt og jeg ikke alltid har vært helt enig så er jeg glad for de tiltakene de har brukt. Og enda bedre er det at jeg har blitt henvist til en langtidsavdeling. Det virker som en veldig bra avdeling for meg, og jeg prøver å glede meg til jeg skal dit, selv om alt håp er litt borte om dagen. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal gi den avdelinga en sjanse, og jeg håper at jeg klarer det. Og jeg håper at de kan hjelpe meg og at vi kan få livet mitt på rett vei igjen. For jeg veit ikke lenger hvor lenge jeg orker å kjempe.