Å være eller ikke å være...

I det siste har jeg tenkt mye på hvem jeg vil framstå som for resten av verden. Jeg prøver ikke å skjule at jeg er innlagt, men jeg har ikke akkurat kringkastet det på Facebook heller. Det lurer jeg litt på om jeg kanskje skal gjøre, si det på Facebook altså. Jeg er ikke helt sikker på hva som holder meg igjen. Kanskje er det det faktumet at psykisk sykdom fortsatt er ganske tabulagt i dagens samfunn. Vi vil vel alle gjerne bli oppfattet som normale og bli godtatt av andre. Men hvor godtatt er jeg egentlig hvis jeg er godtatt på feil grunnlag? Hvis folk bare liker meg fordi de tror at jeg er en helt gjennomsnittlig person som sjonglerer jobb og skole, og gjør alt som "alle andre" gjør, vil jeg virkelig ha de i livet mitt da? Jeg tror og håper at de som virkelig er mine venner vil ta meg som jeg er, uansett hva det drar med seg. For sannheten er at jeg er en psykiatrisk pasient. Jeg er tvangsinnlagt fordi jeg er suicidal. Jeg er en selvskader og har diagnosene asperger og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er ikke hele meg, men det er og vil alltid være en del av hvem jeg er. Dette er ikke diagnoser jeg kan rømme fra og feie under teppet. Jeg må annerkjenne dem, og godta dem som en del av meg. I dag så er det disse delene som styrer hverdagen min, det er de som har kontroll over meg, men håpet er vel at jeg etter hvert kan få kontroll over dem. At jeg igjen kan ta kontroll og ansvar for eget liv. Det er i hvert fall det behandlerne mine sier at kan bli mulig, selv om jeg selv enda ikke klarer tro på det.

Man kan jo spørre seg om hvorfor jeg absolutt vil "offentliggjøre" hvordan ting er, og sannheten er at jeg er ikke sikker. Kanskje hadde det vært like greit å bare holde den delen innenfor den nærmeste sirkelen av venner, men samtidig så føler jeg meg så falsk når jeg på en måte holder denne delen av meg hemmelig. Og hvorfor skal jeg egentlig holde det hemmelig? Er det noe jeg skal skamme meg over? Gjør det meg til et dårligere menneske? Blir jeg en dårligere venn av det faktum at jeg er innlagt? Forandrer det egentlig noen ting? Er jeg ikke fortsatt meg selv? Vil jeg oppføre meg anderledes bare fordi folk veit hva som egentlig foregår? Og vil jeg virkelig bidra til at psykisk sykdom skal fortsette å være tabu? Er det ikke på tide at noen tar ansvar og står fram? På tide at psykisk sykdom får et ansikt, at noen viser at du ikke er helt sprø bare fordi du er innlagt? At psykiatriske pasienter også bare er vanlige mennesker som har møtt på noen litt for store utfordringer. At sykdommen bare er en del av mennesket, at vi har sterke og svake sider akkurat som alle andre. Kanskje kan det at jeg står fram gjøre det litt lettere for noen andre. At de kan se at de ikke aleine om å ha det vanskelig, at det finnes andre i lignende situasjoner. Kanskje kan jeg bidra til at noen av fordommene mot psykiatrien blir motbevist. Kanskje kan min historie gi litt mer forståelse? Generelt sett så frykter mennesker stort sett det ukjente. Det er lettest å stenge ute alt som er fremmed og som vi ikke forstår, ekskludere mennesker som avviker fra normalen av uvitenhet. Vi veit ikke bedre,og hvis ingen tørr stå fram så vil vi aldri utvikle oss heller. Hvor mye lenger skal vi la frykten bygge murer mellom oss? Er det ikke på tide å ta et steg framover mot aksept av alle mennesker, uavhengig av hvilke hemninger eller kvaliteter de har? 

Jeg vil gjerne bære min del av lasset, kjempe der jeg kan, bidra til et bedre og mer åpent samfunn. Og kanskje kan det å stå fram være mitt bidrag. Jeg veit ikke hva som er best. Jeg tror det er fordeler og ulemper ved begge delene. Kanskje kan det å stå fram styrke meg, kanskje kan det være det som knekker meg ytterligere. Til syvende og sist så må jeg vel bare ta en sjanse, ta et valg og stå ved det.  Kanskje er det på tide at jeg er ærlig ovenfor resten av verden, kanskje er det på tide å stå fram og si at dette er meg, ta meg som jeg er eller finn deg andre venner. Kanskje er det en del av det å klare å akseptere meg selv, å stå for hvem jeg er. Kanskje....

Livet

Noen sier at livet
er det som ligger foran deg
Noen sier at livet
er opplevelsene vi har bak oss
Noen sier at livet
handler ikke om målet, men om reisen
Noen sier at livet
er det mest verdifulle vi har
Jeg mener at livet
er akkurat det vi gjør det til
Og jeg mener at livet
ikke er noe for meg

Tanker om bloggen min

I dagar jeg sett litt gjennom bloggen min. Sett på hvilke meninger jeg har hatt. Hvilke tanker jeg har delt. Jeg ser at jeg sakte men sikkert har blitt mer og mer ærlig, delt mer og mer, sluttet å prøve å framstille livet som bedre enn det er. Jeg veit ikke om det er positivt eller negativt, det er bare fakta. Jeg bruker vel bloggen litt som en dagbok, jeg skriver akkurat det jeg tenker på der og da. Jeg leser sjelden gjennom innleggene før jeg publiserer dem. Jeg kan ikke gjøre det for da ville jeg aldri fått lagt ut noen ting, jeg er for selvkritisk, ville ha endra på alt mulig hvis jeg kunne. Jeg prøver å ikke sensurere meg selv, har som utgangspunkt at jeg ikke sletter innlegg. Noen ganger har jeg skrevet ting jeg har angra litt på, men jeg prøver å tenke at det får heller være. Tenker at hvert innlegg er som å fange et øyeblikk i tida, det representerer hvem jeg er akkurat da. Prøver å tenke at det er på tide å klare å stå inne for hva jeg tenker og mener, på tide å være ærlig. Noe av det du leser her er mine innerste tanker, ufiltrerte og brutale. Det gir et bilde av hvem jeg er akkurat i dag, akkurat i denne timen, ikke hvem jeg er i morgen, ikke hvem jeg er neste uke, men hvem jeg er akkurat nå. Det betyr at det i perioder vil være mye negativitet, mye prat om døden, men det er den jeg er i dag, det er det jeg tenker mest på om dagen. Det er og vil fortsatt være lite prat om akkurat hva som "skjer", så de som har håpet på at de vil få utfyllende detaljer om hvordan det et på psyliatrisk sykehus vil bli skuffet. Opplegget rundt meg vil nok nevnes til tide men i hovedsak så vil jeg konsentrere meg om hva jeg tenker om det som skjer. Det vil ikke bli gørrete detaljer om selvskading eller selvmordsforsøk, de vil bli nevnt som det de er for meg om dagen; hverdagslige hendelser. Det jeg prøver å gjøre er å gi et innblikk inn i min lille boble, hvordan det er oppe i hodet til psykisk sjuk person. Det er det eneste jeg kan dele, mine tanker og meninger, og håper at noen setter pris på dem. Jeg skriver hovedsakelig for min egen del og jeg har ikke spredd den så mye rundt men dette er ikke en hemmelig blogg (kanskje bortsett fra for behandlerne mine som jeg ikke har fortalt om den til, men det vil jeg nok gjøre etter hvert. Grunnen til at jeg ikke har fortalt dem om bloggen er fordi jeg har hatt behov for å ha et eget sted. Personalet på avdelinga er rundt meg hele døgnet, og ofte så blir alt jeg sier og gjør analysert og tolket. Så jeg trengte et sted hvor jeg kunne si hva jeg mente uten at det skulle bli satt i en større sammenheng. Og bloggen blei en slags mulighet til å si tankene mine høyt, uten å bli analysert. Men de aller fleste tingene jeg skriver om har jeg også snakka med primærkontakten min om så det er ikke sånn at det jeg sier her holder jeg hemmelig for henne. Noen ganger har det til og med hjulpet meg til å få sortert tankene litt på forhånd før jeg snakker med henne som gjør det lettere å få sagt hva jeg egentlig mener.) Og jeg håper at noen kanskje får noe ut av å lese bloggen min, kanskje er jeg heldig nok til at den gir noen en større forståelse for psykisk sjukdom, om hvordan den rammer helt vanlige mennesker, eller kanskje den gir noen som sliter et håp i at de ikke er aleine i verden.

Ensomhet

Ensomhet kan være så mye. Selv om man er omgitt av folk så kan man føle seg utrolig ensom. Jeg føler meg ensom. Noe som er ironisk siden jeg har folk tett rundt meg døgnet rundt. Likevel føler jeg meg aleine. Aleine i kampen om livet.
Det er ikke det at jeg ikke har venner, for det har jeg. Ganske mange også, og noen veldig nære. Jeg har venner jeg forteller alt til, forteller om all selvskading, alle tankene mine om å dø. Og de er der for meg så godt de kan, men til syvende og sist så må jeg stå aleine. Det er ingen som kan kjempe denne kampen for meg. Det er jeg som må stå imot fristelsene, jeg som må forandre meg. Det er mine tanker som må endres, og det er kun jeg som kan endre dem. På en måte så tror jeg ikke det er hvorvidt du har eller ikke har venner som avgjør hvor ensom du føler deg. Jeg tror ikke at alt blir bedre bare fordi man har venner. Jeg ser folk rundt meg i behandlingssystemet som i mine øyne glorifiserer det å ha venner. De snakker som om alt i livet på magisk vis ordner seg bare man har venner og et nettverk, jeg tror ikke at det er sånn. Misforstå meg rett, det er godt å ha venner,  men du kan ikke utelukkende basere livet ditt på vennene dine. De kan ikke leve livet ditt for deg. Du må klare å stå på egne bein. Jeg tror at løsninga ligger ett eller annet sted i oss selv, en slags trygghet om du vil. Man må tørre å være aleine, men det er ikke lett. Det er kanskje det skummleste  man noen gang gjør. Men uten den tryggheten så vil du aldri få orden på livet ditt. Jeg tror at det handler om å kunne være aleine uten å føle seg ensom, å stole på at man selv klarer å løse de utfordringene man møter. Jeg mener ikke at vi på død og liv skal gjøre alt aleine,  det er bare fint å ha noen å støtte seg på, noen som kan hjelpe deg gjennom de vanskeligste punktene i livet. Men jeg tror at du må ha en slags visshet om at du hadde også klart det aleine, hvis du måtte så hadde du klart det uten hjelp. Det ville vært veldig mye vanskeligere, men du ville klart det. Du må stole på deg selv, vite at du kan gjøre de riktige valgene, vite at du kan overleve på egenhånd.
Jeg har ikke den tryggheten. Jeg føler meg nesten konstant ensom. Og det er ingen andre enn meg selv som kan gjøre noe med det. Det er bare det at jeg orker ikke. Jeg orker ikke ta tak i mitt eget liv, jeg orker ikke kjempe. Jeg føler meg konstant utslitt. Nettene fylles av mareritt, og jeg sover stadig mindre. Når jeg våkner føler jeg meg nesten mer sliten enn når jeg gikk og la meg. Jeg er så sliten at bare det å ta en dusj føles som et ork. Jeg orker ikke ha noe særlig kontakt med andre, bare en telefonsamtale virker utmattende. Som et resultat sitter jeg aleine og føler meg enda mer ensom. Det er en ond sirkel, og jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av den. Det er kun jeg som kan endre livet mitt, men hvordan skal jeg bli sterk nok til det?

S.O.S.

Jeg mangler ord
for å fortelle om
overfloden av følelser,
overveldende tanker
og sterke meninger.
Jeg drukner
i mitt eget kaos.
Forsvinner
inn i mørket.
Famler
etter lyspunkt.
Frykter
forandringer.
Selv om jeg er stum
håper jeg
at noen
hører mine nødskrik.

Jeg er forferdelig

Noen ganger føler jeg meg helt verdiløs, ubetydelig. Som om verden ville vært et bedre sted uten meg. Mest sannsynlig så ville den det. Tenker jeg. Jeg har en hel haug med gamle tankemønstre og følelsesmønstre som er gjennomsyra av negativitet. Hvis jeg sier hei til noen i butikken og de ikke sier hei tilbake så tenker jeg at de hater meg, at de har skjønt hvor forferdelig jeg er. Hvis jeg prøver å ringe bestevenninne mi og hun ikke tar telefonen så tenker jeg automatisk at nå vil hun ikke være vennen min lenger. Nå har det endelig gått opp for henne hvor håpløs jeg er så nå gidder hun ikke mer. For det er jo på mange måter det jeg går og venter på; at de rundt meg skal se meg i samme lys som jeg ser meg selv. At de skal forstå hvilket grusomt menneske jeg er. At de skal gi meg opp og forlate meg slik så mange har gjort tidligere i livet mitt. Det man opplever i barndommen setter mange spor. Da jeg var liten så var mammaen min psykisk sjuk. Hun var så sjuk at hun flere ganger dro fra meg, låste meg inne og sa at "nå gidder jeg ikke være mammaen din lenger"? Hun kunne ikke noe for det, hun var sjuk. Men jeg vil for alltid være redd for å bli forlatt. Jeg har opplevd det før.
På mange måter vil det for meg være mest sannsynlig at folk ikke liker meg. Det ville vært det riktige, det forventede. For hvordan kan noen like meg? Jeg kan ikke forstå at noen vil like meg, men jeg er veldig glad for at det finnes noen mennesker som er så gode at de har en plass til meg. Jeg er evig takknemlig for bestevenninna mi, "Sabel". Uten henne ville jeg gått under for lenge siden. Men usikkerheten er alltid der. Jeg leiter alltid etter tegn på at hun skal gi opp, finne seg bedre venner. Jeg blir grusomt sjalu når hun er mye sammen med andre, jeg kan ikke noe for det, det går helt automatisk. Jeg blir umiddelbart livredd for at hun skal forlate meg, at jeg skal bli stående igjen aleine i verden. Jeg tror ikke at hun er så slem at hun bare vil slutte å ha kontakt med meg, hun er alt for snill og god til det. Jeg bare tror at jeg kan være så forferdelig. At jeg til og med kan klare å drive henne vekk fra meg. Det ville vært det mest logiske om hun hatet meg.  Det ville vært mest logisk om alle hatet meg. Så det er tegnene jeg ser etter. Og det er nå en gang sånn at man som regel finner det man leiter etter, man ser og hører de tingene man vil se. Uavhengig av hva som faktisk blir sagt og gjort. Det går helt automatisk. Så når det personalet som egentlig skal være rundt meg blir opptatte med andre pasienter så tenker jeg at den pasienten er verdt mer enn meg, er viktigere enn meg. Det er tross alt det som er mest logisk. Og likevel så er jeg så redd for det. Redd for at folk er sure på meg, redd for å si noe galt, redd for å bli forlatt. Redd for at jeg har rett.

Enda en gang

Det sies at det er menneskelig å feile. Vi gjør alle feil, noen store og noen små. Det sies at vi lærer av våre feil, men jeg veit ikke helt jeg. Tror ikke jeg helt har fått med meg den biten, jeg lærer aldri.
Jeg har stadige selvmordsforsøk, og hver gang blir jeg redda av personalet på avdelinga. Jeg vil ikke bli redda, men personalet her er for flinke til å lese meg. De ser når det er noe på gang, og så kikker de oftere innom. For ofte. Jeg veit at de gjør det. Jeg veit at jeg har minimal sjanse for å klare å ta mitt eget liv så lenge jeg er her på avdelinga. Like fullt så prøver jeg igjen. Og igjen. Og igjen. Og jeg blir like skuffa hver gang jeg mislykkes. Og så tenker jeg at dette skal jeg ikke gjøre igjen.. Nå skal jeg late som om alt er bra sånn at jeg får større frihet og faktisk kan lykkes i å ta mitt eget liv. Neste gang skal jeg få det til, neste gang skal jeg lykkes.
Men så blir tankene for kaotiske, fristelsen for stor. I det øyeblikket noen snur ryggen til er jeg der. Smugler med meg porselenskopper under kjolen, nesten løper til rommet før noen ser meg. Gjemmer koppen og setter meg og venter. Venter på tilsyn, og på den måten få lengst mulig tid aleine etterpå. Venter på at nattevaktene skal gå ferdig runden nedover gangen. Ventet på at de skal bli ferdige på medisinrommet, og gå tilbake til stua. Og så knuse koppen og kutte i vei. Håpe at ingen hørte braket.  Som regel er det likevel noen som hører det, noen som var på et naborom, noen som fortsatt var i gangen. Eller de kommer på tilsyn igjen, mye tidligere enn "vanlig". Til "vanlig" har jeg en halvtime på meg. Jeg har noe som kalles IVO 30 når jeg er på rommet mitt, det betyr intervallovervåkning 30 minutter. Og det betyr at jeg kan være aleine i maks 30 minutter av gangen, så som regel titter de inn ca hver halvtime, men i ordningens betydning så skal man egentlig komme med ujevne mellomrom. La det gå 20 minutter en gang og kanskje 5 minutter neste gang. Poenget er at det skal være uforutsigbart, at jeg ikke skal kunne regne meg fram til når de kommer neste gang. Og uforutsigbart er det, jeg veit aldri når de kommer, og derfor blir alle mine selvmordsforsøk avbrutt.
Når jeg ikke er på rommet så har jeg fotfølging. Da går det noen sammen med meg kontinuerlig, og de skal egentlig følge med så jeg ikke tar med meg noe "ulovlig" på rommet. Dt er egentlig ytterst lite jeg får lov til å ha på rommet, alt av glass eller porselen er strengt forbudt. Jeg har mine egne kopper og tallerkner av hardplast som jeg får ta med meg hvis jeg skal ha med mat eller drikke på rommet. Alt av "myk" plast er også forbudt, for det knekker jeg og bruker til å kutte meg. De fleste tingene mine er låst inne, noe i et skap på rommet mitt, resten i andre rom. Det er for at jeg ikke skal ha noe jeg kan skade meg på tilgjengelig. Så hvis jeg skal ha tak i noe å skade meg på så må jeg smugle det med meg fra stua. Det er ikke lett, men det hender at noen er ubetenksomme og er litt uoppmerksomme. Og da benytter jeg sjansen. Jeg klarer ikke la være, fristelsen blir for stor.
Ofte så ser de på meg at jeg har det vanskelig og da titter de naturlig nok oftere innom når jeg forsvinner på rommet. Jeg veit det, jeg veit så inderlig godt at jeg ikke kommer til å få sitte i fred aleine lenge nok. Og likevel så prøver jeg igjen. Knuser en ny kaffekopp. Blir lappa sammen igjen. Jeg lærer aldri.

Ond sirkel

Livet er vanskelig om dagen. Kjempe vanskelig. Det føles som om alt jeg sier og gjør er feil, og at jeg til stadighet skuffer menneskene rundt meg. Jeg skuffer og sårer gjennom hva jeg sier og det jeg gjør. Jeg er en skuffelse av dimensjoner, jeg tror faktisk at jeg er den største skuffelsen som finnes i verden. Og den jeg kanskje skuffer mest er meg selv. Skuffa over at jeg ikke klarer å få livet mitt på rett kjøl, skuffa over at jeg ikke klarer å velge livet. Jeg er ikke uintelligent, jeg forstår at alt hadde vært mye lettere for meg hvis jeg ville leve. Jeg bare klarer det ikke. Uansett hvordan jeg prøver å snu og vende på det så vil jeg ikke leve. Jeg vil heller velge enkleste utvei. Døden er enkleste utvei, livet er en kamp. Så det er utrolig frustrerende å bli holdt i live mot min vilje. 

Noen  ganger  så tenker jeg at andre mennesker ikke forstår. At de ikke forstår hvor vondt det er for meg å leve. Hvordan kan de egentlig forstå? De har ikke levd med meg på samme måte som jeg har... Når personalet på avdelinga er sammen med meg så kan de alltid ta en pause. De kan gå på vaktrommet og lukke døra. Når vakta er over så får de lov til å gå hjem, og hvis de vil så slipper de å i det hele tatt tenke på meg. De trenger pauser, det forstår jeg godt. Jeg får aldri pause. Jeg er tvunget til å leve med meg selv. Ingen unntak. Ingen pauser. Døgnet rundt hver eneste dag så må jeg leve med  mine tanker, mine handlinger, mine mange feil. Og det finnes ikke et menneske på denne jorda som jeg hater like mye som jeg hater meg selv. Ingen.

Følelsesmessig så er det total kaos om dagen. I går så grein jeg i fem timer. Fem timer! Uten å egentlig ane hvorfor jeg grein. Jeg satt på gulvet og hulka og samtidig lurte jeg på hvorfor jeg var lei meg... Hva var jeg egentlig lei meg for? Jeg veit ikke. Følelsene kom som kasta på meg. Hvor gal er du egentlig da? Når du kan grine i timesvis uten å ha den minste peiling på hvorfor du griner. Kanskje jeg er helt gal? Kanskje jeg ikke er sjuk, men bare riv ruskende gal? Da er det vel ikke noe håp for meg? Like så greit å gi opp. Der er den igjen; døden. Den tanken jeg alltid ender tilbake på. Den eneste løsninga jeg finner. Der alle mine grublerier alltid ender opp. Behandlerne mine sier at det er en tvangstanke. De trekker på et vis paralleller mellom det å føle at man må vakse henda hele tida og det å ville dø. Som om det er samme sak. Som om det bare er å øve seg på å ikke tenke sånn. De mener at på samme måte som andre må øve seg på ikke å vaske henda, så må jeg øve meg på å leve. Akkurat som det er så lett. Nei, de sier strengt tatt ikke at det er lett. Men de sier at det er bare å tenke anderledes. Bare. Det er opp til meg, sier de. Jeg må ville forandre meg. Tørre å ta en sjanse. Prøve hardere. Men jeg vil ikke. Jeg tørr ikke. Jeg orker ikke. De sier at det er kun jeg som kan gjøre den nødvendige forandringen, og det har de jo rett i. Men hva gjør vi da når jeg tydeligvis ikke klarer gjøre den forandringen? Primærkontakten min, TL, sier at jeg vil klare det, at jeg er sterk nok. Vanligvis stiller jeg ikke spørsmål ved hennes meninger og ytringer. Hun har som regel rett, og det er like så greit å bare innrømme det med en gang. Men i akkurat dette tilfellet så er jeg i tvil. Jeg føler meg ikke sterk nok. Klarer ikke tro på at ting vil bli anderledes. Klarer ikke stole på at livet vil bli bedre. Så jeg tviholder på mine tanker, mine meninger. Klamrer meg fast i beslutningen om å dø. Livredd for å miste taket og falle ut i det ukjente holder jeg fast i smerten og kaoset. Det er tross alt det som er det kjente og trygge. Jeg klarer ikke å forandre meg.

Utfordringer

Dagene er tunge for tida. Det er mye som skjer både inni og utenpå. Livet byr hele tida på utfordringer. Nå står to operasjoner for tur. Den som sannsynligvis blir først er en operasjon på det ene øyet mitt. Jeg har kronisk regnbuehinne-betennelse og grå og grønn stær på begge øynene, og dette skaper mye trøbbel. Jeg er allerede operert begge øynene for grå stær, og et øye for for høyt trykk. Nå er trykket for høyt i det andre øyet også. Å ha for høyt trykk er farlig fordi hvis trykket blir for høyt så knuses synsnerva og da blir man blind. Dette høye trykket skapes av at det blir for mye væske i øyet, og det man gjør med dette er at man setter inn en ventil i øyet som skal drenere ut væska. Som sagt så har jeg allerede satt in en sånn ventil i det ene øyet, det er en komplisert operasjon, og det er ekstremt smertefullt etter operasjonen. Så jeg gleder meg ikke akkurat, men det har nå blitt bestemt at dette skal jeg gjøre.
Den andre operasjonen som står for tur er å fjerne galleblæra mi. Jeg får gallesteinsanfall ganske ofte nå, så nå skal dritten ut. Egentlig like greit siden anfallene er helt sinnsykt smertefulle, men operasjon er jo aldri moro.

Og alt dette kommer jo oppå alt annet som foregår. Og det er mye annet som foregår. Jeg skal utfordres på mange plan nå, i forhold til å ta ansvar for meg selv. Det er mye som er i forandring om dagen, og det er utfordrende. Jeg liker ikke forandring. Jeg takler dagene best hvis de er forutsigbare og like. Så når det er mye snakk om å forandre reglene rundt meg blir jeg usikker. Selv om forandringene skal være til det bedre for meg så blir jeg usikker, utrygg, det er tross alt noe ukjent. Det blir et enda større kaos i tankene mine, det føles som om hjernen jobber på høygir. Det er som om jeg prøver å tenke på fem ulike tanker på en gang, og det går jo ikke. Så alt vikler seg inn i hverandre og jeg kan ikke tenke ferdig en tanke før neste kommer, og på den måten blir jeg jo aldri ferdig med noe heller. Det blir en evig spiral av dårlige tanker og følelser som ikke henger med. Det er som om jeg har mista evnen til å sortere mine egne tanker. Jeg føler meg fanga og jeg ser ingen løsning. Annet enn å dø. Døden blir mer og mer fristende. Det er kanskje et feigt valg, men det er mitt valg. Jeg forventer ikke at du skal forstå dette valget, men jeg håper likevel at du vil prøve å sette deg inn i hvordan det er for meg. Hvordan det er når dine egne tanker føles som et fengsel, og det virker som om uansett hvor du snur deg så finner du nye problemer. Og så en dag så er det bare nok. Nok tanker, nok følelser, nok problemer. Jeg prøver bare å løse problemene jeg møter, og døden er et alternativ.

Dårlig dag

Noen dager så våkner jeg og alt er bare feil. Håret ligger feil vei, klærne er for trange, jeg er kvalm, utslitt og urolig på en gang. Det er en sånn dag hvor brødskiva detter med påleggssida ned og du kræsjer inn i alle stolene du prøver å gå forbi, du glemmer å sette på vaskemaskiner og det virker generelt som om livet vil deg vondt. På sånne dager ender jeg ofte opp med å tenke på hvordan jeg er, hvor feil jeg er. Jeg tenker på hvor ubetydelig jeg er. Hvordan jeg snakker for døve ører, skriver blogg som ingen leser og generelt bare er dårlig. Alt er bedre enn meg, alle er bedre enn meg. Alle andre skriver bedre blogg enn meg, lager finere kort, er morsommere, sier smartere ting, kaster bedre i kubbespill. Jeg føler meg liten, liten og ubetydelig. Og så kommer tankene; alle har det bedre uten meg, verden er et bedre sted uten meg. Livet er ikke verdt å leve.
Jeg blir sliten og lei. Lei av meg selv, lei av tankene mine, lei av å leve. Utslitt og trøtt prøver jeg å få dagen til å gå, bare for å gå på trynet enda en gang. Ny dag; nye nederlag.
Jeg ser rundt meg og det virker som om alle andre takler livet så mye bedre enn mcg. De møter enorme utfordringer med hevet hode og krumme skuldre. Jeg ser at de overvinner hindre, utvikler seg. Mens jeg står fast, det virker som om jeg ikke beveger meg en eneste centimeter.
Når man lever på en psykiatrisk avdeling så lever man tett på andre mennesker, andr som har det vondt og som sliter. Man ser nederlag og man ser seiere. Jeg blir til stadighet overveldet av hvor sterke mennesker kan være, hvor hardt de er villige til å kjempe. Jeg ser hvordan de har håp. Håp om at ting skal bli anderledes, tro på at det kan bli bedre. Jeg føler meg verdiløs sammenlignet med dem, som et dårligere menneske. For jeg vil heller gi opp. Der de kjemper med nebb og klør for å skape en forandring i livet, setter jeg meg ned og sier at dette gidder jeg ikke. Dette orker jeg ikke. Vær så snill og la meg dø, jeg er ikke sterk nok! Jeg er nok et svakere menneske, jeg orker ikke kjempe.
Jeg opplever at menneskene rundt meg nå om dagen har noe jeg ikke har; de har stolthet. De kjemper, de mestrer og de er stole av det de oppnår. Jeg tror jeg aldri har vært stolt av meg selv, ikke egentlig, ikke på ordentlig. Jeg lurer på hvordan det føles... Føler man seg sterk? Føler man at man er verdt noe? Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å kjenne på den følelsen.... Per i dag tviler jeg på at jeg noensinne vil kjenne den følelsen. Noen ting er bare for uoppnåelig. Jeg merker at jeg blir misunnelig, skikkelig sjalu, jeg vil også føle det sånn. Og samtidig så vil jeg ikke det, jeg vil heller dø. Så jeg sitter her, fastlåst i en tilværelse jeg ikke vil ha,  i et liv som ikke føles som mitt eget, og venter på en utvei.

Forventninger

Jeg tror at alle mennesker har behov for å sette ting i bås... Spesielt setter vi andre mennesker i bås, det blir en slags forklaring. Akkurat som om vi kan forstå noen ut i fra hva vi ser de som. Vi plasserer mennesker i bås ut fra forskjellige kriterier; hvordan de oppfører seg, hvor de kommer fra, hva de jobber med osv. Vi gjør det nok helt automatisk, uten å tenke over det plasserer vi mennesker i et forsøk på å forstå dem og samtidig følger det ofte på fordomsfulle holdninger. Vi stempler mennesker og håper de vil oppføre seg som forventa. Vi har ulike forventninger til de ulike gruppene. Selv har jeg stemplet psykiatrisk pasient, et stempel jeg kanskje aldri blir kvitt. Når andre får vite hvor jeg er så virker det som om det letter ting litt, de har forstått meg, plassert meg på ei hylle. De har forventninger og det letter på trykket, de "veit" hva som kommer. Og hva gjør vi når noen ikke lever opp til disse forventingene? Vi blir sjokkerte. "Hva? Har ikke hun fullført høgskolen, hun som bare fikk 6-ere på ungdomsskolen?"
Jeg tror vi prøver å forenkle verden, for å gjøre den mer håndgripelig, noe vi kan forstå. Verden er så utrolig komplisert og ufattelig så vi gjør vårt beste, vi plasserer i båser, stempler med rund hånd og forventer at de som jobber i kassa på Rimi er litt dumme og at universitetsprofessorer aldri vil snyte på skatten. Og i mange tilfeller har vi rett, mennesker er som vi forutser, men ofte glemmer vi at alle kommer med mer enn ett stempel, vi passer i mer enn en bås, og livet er som regel en gåte for alle. Hvilke båser blir du plassert i?

Spørsmål

Hva gjør du egentlig når du ser at livet flyter forbi, uten deg?
Hvordan kommer man seg tilbake til en hverdag som kan fungere?
Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Hvem har jeg som jeg kan lene meg på?
Vil jeg dø ensom og aleine?
Hva finnes etter livet? Kommer jeg til helvete?
Hvordan kan jeg leve videre med alle de erfaringer og minner jeg har?
Kan jeg noen gang leve et normalt liv? Hva er normalt?
Vil stemplet; psykiatrisk pasient følge meg resten av livet?
Betyr det at jeg er gal? Står det stemplet i panna mi?
Kan du se hva jeg er? Ser du det som jeg ser?
Hvem er jeg egentlig? Hvilken betydning har jeg i verden?
Blir verden et bedre sted uten meg?
Vil jeg bli savna? Vil jeg savne?
Har jeg den rette løsningen? Hvordan kan jeg stole på meg selv?
Hvem trenger jeg? Hvem trenger meg?
Kan jeg velge livet? Vil jeg velge livet?
 Hvordan skal jeg finne svar?

Full fart

Dagene går jammen meg fort unna! Nå har jeg vært innlagt på psykiatrisk sykehusi ett og et halvt år, og i august har jeg vært tvangsinnlagt i ett år. Det føles skikkelig rart, hvor blei tida av? Det kjennes litt som om jeg kom hit for bare noen uker siden...

Mye har skjedd på tida jeg ikke har skrevet... Jeg har ikke så tett oppfølging lenger, nå har jeg bare tilsyn hver halvtime når jeg er på rommet mitt, men de fotfølger meg fortsatt når jeg ikke er på sommet. For å få lov til å være aleine på rommet har de imidlertid låst inn nesten alle tingene mine slik at jeg ikke har noe å skade meg på. Jeg har også fått lov til å dra på små permisjoner til mamma og pappa hvor de tar over ansvaret for meg. Det er litt deilig å komme vekk fra avdelinga, men det er også slitsomt for jeg har ikke pleid å være så mye sammen med familien min før.
Jeg har fått meg en leilighet som jeg er litt i og jeg prøver å være litt mer aktiv, men det er vanskelig når motiviasjonen ikke er der.

Jeg føler at livet drar litt fra meg når jeg er innlagt sånn over lang tid. Jeg ser rundt meg på alle jevnaldrene som reiser til spennende stedet og fullfører utdanninger,  og her sitter jeg og synes at bare det å overleve til neste dag er en stor utfordring. Og jeg merker at jeg ikke bryr meg så mye lenger, det er akkurat som om jeg ikke lenger orker bry meg om hva som skjer med livet mitt. Jeg vil bare dø.
Mange spør meg om jeg ikke har drømmer og forventninger, om jeg ikke har ting jeg gjerne vil oppleve før jeg dør, men det har jeg virkelig ikke. Jeg føler at jeg har levd livet og oppnådd ganske mye så nå er det på tide å trekke seg tilbake. Det er kanskje et egoistsik valg, men det er tross alt mitt valg, eller det burde være det. Nå blir jeg holdt i live mot min vilje og  blir tvunget til å leve et liv hvor alt jeg gjør og tenker går inn i ei slags tåke hvor alt smuldrer sammen. Det blir et slags halv-liv hvor alt dreier seg om å overleve til neste dag, og fanget i mitt eget kaos fyker livet forbi meg. Hverdagen bli full av konserter jeg skulle gått på , bursdager jeg glemmer men skulle gratulert, uendelig mange runder med yatzi, tankekaos, følelsesmessige berg og dalbaner, venner jeg skulle ha rint til, regninger jeg skulle betalt og  skoletimer jeg vært på. Alt det som livet mitt burde ha vært....hvis jeg ville ha det...

Vel, vel....

Jeg fortsetter den dårlige vanen med å poste innlegg alt for sjelden . Jeg burde bli flinkere det veit jeg, det er bare det at det har skjedd så mye og da faller det litt bort for meg. Siden sist har det både skjedd helt sinnsykt mye og veldig lite på en gang. Langtidsavdelinga blei ikke helt som jeg hadde forventa. Da jeg kom til avdelinga falt bare alt sammeen og jeg hadde nådd min tålegrense og orka rett og slett ikke mer. Selvmordsforsøkene kom og det gjorde også konsekvensene; jeg blei tvangsinnlagt og jeg blei satt på noe kalt kontinuerlig observasjon, som betyr at noen er hos meg og ser på meg døgnet rundt. Jeg får aldri være aleine, ikke en gang på badet. Det er utrolig krevende å ha slik oppfølging, men det har vært nødvendig for å holde meg i live. Ting har gått litt fram og tilbake, kanskje mest tilbake og selv skulle jeg jo ønske at jeg var dø, men det er svært vanskelig å få til det mens jeg er her. Så jeg sitter på en måte litt fast. Det eneste jeg ønsker er det ene jeg absolutt ikke får lov til og som jeg blir hindra i å gjøre. Det er ganske frustrende å sitte på et rom dag ut og dag inn og ikke ha lyst til noen ting. Det blir en veldig kunstig tilværelse og jeg er super lei av alt egentlig. Dagene går med på å bokstavelig talt stirre i veggen, se litt på film, skrive brev og anna småtteri. Skrive brev er veldig koselig da. Jeg har ei brev-venninne og vi skriver lange koselig og filosofiske brev til hverandre, det liker jeg!

Men nå skal jeg prøve å bli flinkere til å poste litt oftere alstå. Helt sant! Kanskje...