Dårlig dag

Noen dager så våkner jeg og alt er bare feil. Håret ligger feil vei, klærne er for trange, jeg er kvalm, utslitt og urolig på en gang. Det er en sånn dag hvor brødskiva detter med påleggssida ned og du kræsjer inn i alle stolene du prøver å gå forbi, du glemmer å sette på vaskemaskiner og det virker generelt som om livet vil deg vondt. På sånne dager ender jeg ofte opp med å tenke på hvordan jeg er, hvor feil jeg er. Jeg tenker på hvor ubetydelig jeg er. Hvordan jeg snakker for døve ører, skriver blogg som ingen leser og generelt bare er dårlig. Alt er bedre enn meg, alle er bedre enn meg. Alle andre skriver bedre blogg enn meg, lager finere kort, er morsommere, sier smartere ting, kaster bedre i kubbespill. Jeg føler meg liten, liten og ubetydelig. Og så kommer tankene; alle har det bedre uten meg, verden er et bedre sted uten meg. Livet er ikke verdt å leve.
Jeg blir sliten og lei. Lei av meg selv, lei av tankene mine, lei av å leve. Utslitt og trøtt prøver jeg å få dagen til å gå, bare for å gå på trynet enda en gang. Ny dag; nye nederlag.
Jeg ser rundt meg og det virker som om alle andre takler livet så mye bedre enn mcg. De møter enorme utfordringer med hevet hode og krumme skuldre. Jeg ser at de overvinner hindre, utvikler seg. Mens jeg står fast, det virker som om jeg ikke beveger meg en eneste centimeter.
Når man lever på en psykiatrisk avdeling så lever man tett på andre mennesker, andr som har det vondt og som sliter. Man ser nederlag og man ser seiere. Jeg blir til stadighet overveldet av hvor sterke mennesker kan være, hvor hardt de er villige til å kjempe. Jeg ser hvordan de har håp. Håp om at ting skal bli anderledes, tro på at det kan bli bedre. Jeg føler meg verdiløs sammenlignet med dem, som et dårligere menneske. For jeg vil heller gi opp. Der de kjemper med nebb og klør for å skape en forandring i livet, setter jeg meg ned og sier at dette gidder jeg ikke. Dette orker jeg ikke. Vær så snill og la meg dø, jeg er ikke sterk nok! Jeg er nok et svakere menneske, jeg orker ikke kjempe.
Jeg opplever at menneskene rundt meg nå om dagen har noe jeg ikke har; de har stolthet. De kjemper, de mestrer og de er stole av det de oppnår. Jeg tror jeg aldri har vært stolt av meg selv, ikke egentlig, ikke på ordentlig. Jeg lurer på hvordan det føles... Føler man seg sterk? Føler man at man er verdt noe? Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å kjenne på den følelsen.... Per i dag tviler jeg på at jeg noensinne vil kjenne den følelsen. Noen ting er bare for uoppnåelig. Jeg merker at jeg blir misunnelig, skikkelig sjalu, jeg vil også føle det sånn. Og samtidig så vil jeg ikke det, jeg vil heller dø. Så jeg sitter her, fastlåst i en tilværelse jeg ikke vil ha,  i et liv som ikke føles som mitt eget, og venter på en utvei.