Ond sirkel

Livet er vanskelig om dagen. Kjempe vanskelig. Det føles som om alt jeg sier og gjør er feil, og at jeg til stadighet skuffer menneskene rundt meg. Jeg skuffer og sårer gjennom hva jeg sier og det jeg gjør. Jeg er en skuffelse av dimensjoner, jeg tror faktisk at jeg er den største skuffelsen som finnes i verden. Og den jeg kanskje skuffer mest er meg selv. Skuffa over at jeg ikke klarer å få livet mitt på rett kjøl, skuffa over at jeg ikke klarer å velge livet. Jeg er ikke uintelligent, jeg forstår at alt hadde vært mye lettere for meg hvis jeg ville leve. Jeg bare klarer det ikke. Uansett hvordan jeg prøver å snu og vende på det så vil jeg ikke leve. Jeg vil heller velge enkleste utvei. Døden er enkleste utvei, livet er en kamp. Så det er utrolig frustrerende å bli holdt i live mot min vilje. 

Noen  ganger  så tenker jeg at andre mennesker ikke forstår. At de ikke forstår hvor vondt det er for meg å leve. Hvordan kan de egentlig forstå? De har ikke levd med meg på samme måte som jeg har... Når personalet på avdelinga er sammen med meg så kan de alltid ta en pause. De kan gå på vaktrommet og lukke døra. Når vakta er over så får de lov til å gå hjem, og hvis de vil så slipper de å i det hele tatt tenke på meg. De trenger pauser, det forstår jeg godt. Jeg får aldri pause. Jeg er tvunget til å leve med meg selv. Ingen unntak. Ingen pauser. Døgnet rundt hver eneste dag så må jeg leve med  mine tanker, mine handlinger, mine mange feil. Og det finnes ikke et menneske på denne jorda som jeg hater like mye som jeg hater meg selv. Ingen.

Følelsesmessig så er det total kaos om dagen. I går så grein jeg i fem timer. Fem timer! Uten å egentlig ane hvorfor jeg grein. Jeg satt på gulvet og hulka og samtidig lurte jeg på hvorfor jeg var lei meg... Hva var jeg egentlig lei meg for? Jeg veit ikke. Følelsene kom som kasta på meg. Hvor gal er du egentlig da? Når du kan grine i timesvis uten å ha den minste peiling på hvorfor du griner. Kanskje jeg er helt gal? Kanskje jeg ikke er sjuk, men bare riv ruskende gal? Da er det vel ikke noe håp for meg? Like så greit å gi opp. Der er den igjen; døden. Den tanken jeg alltid ender tilbake på. Den eneste løsninga jeg finner. Der alle mine grublerier alltid ender opp. Behandlerne mine sier at det er en tvangstanke. De trekker på et vis paralleller mellom det å føle at man må vakse henda hele tida og det å ville dø. Som om det er samme sak. Som om det bare er å øve seg på å ikke tenke sånn. De mener at på samme måte som andre må øve seg på ikke å vaske henda, så må jeg øve meg på å leve. Akkurat som det er så lett. Nei, de sier strengt tatt ikke at det er lett. Men de sier at det er bare å tenke anderledes. Bare. Det er opp til meg, sier de. Jeg må ville forandre meg. Tørre å ta en sjanse. Prøve hardere. Men jeg vil ikke. Jeg tørr ikke. Jeg orker ikke. De sier at det er kun jeg som kan gjøre den nødvendige forandringen, og det har de jo rett i. Men hva gjør vi da når jeg tydeligvis ikke klarer gjøre den forandringen? Primærkontakten min, TL, sier at jeg vil klare det, at jeg er sterk nok. Vanligvis stiller jeg ikke spørsmål ved hennes meninger og ytringer. Hun har som regel rett, og det er like så greit å bare innrømme det med en gang. Men i akkurat dette tilfellet så er jeg i tvil. Jeg føler meg ikke sterk nok. Klarer ikke tro på at ting vil bli anderledes. Klarer ikke stole på at livet vil bli bedre. Så jeg tviholder på mine tanker, mine meninger. Klamrer meg fast i beslutningen om å dø. Livredd for å miste taket og falle ut i det ukjente holder jeg fast i smerten og kaoset. Det er tross alt det som er det kjente og trygge. Jeg klarer ikke å forandre meg.