Enda en gang

Det sies at det er menneskelig å feile. Vi gjør alle feil, noen store og noen små. Det sies at vi lærer av våre feil, men jeg veit ikke helt jeg. Tror ikke jeg helt har fått med meg den biten, jeg lærer aldri.
Jeg har stadige selvmordsforsøk, og hver gang blir jeg redda av personalet på avdelinga. Jeg vil ikke bli redda, men personalet her er for flinke til å lese meg. De ser når det er noe på gang, og så kikker de oftere innom. For ofte. Jeg veit at de gjør det. Jeg veit at jeg har minimal sjanse for å klare å ta mitt eget liv så lenge jeg er her på avdelinga. Like fullt så prøver jeg igjen. Og igjen. Og igjen. Og jeg blir like skuffa hver gang jeg mislykkes. Og så tenker jeg at dette skal jeg ikke gjøre igjen.. Nå skal jeg late som om alt er bra sånn at jeg får større frihet og faktisk kan lykkes i å ta mitt eget liv. Neste gang skal jeg få det til, neste gang skal jeg lykkes.
Men så blir tankene for kaotiske, fristelsen for stor. I det øyeblikket noen snur ryggen til er jeg der. Smugler med meg porselenskopper under kjolen, nesten løper til rommet før noen ser meg. Gjemmer koppen og setter meg og venter. Venter på tilsyn, og på den måten få lengst mulig tid aleine etterpå. Venter på at nattevaktene skal gå ferdig runden nedover gangen. Ventet på at de skal bli ferdige på medisinrommet, og gå tilbake til stua. Og så knuse koppen og kutte i vei. Håpe at ingen hørte braket.  Som regel er det likevel noen som hører det, noen som var på et naborom, noen som fortsatt var i gangen. Eller de kommer på tilsyn igjen, mye tidligere enn "vanlig". Til "vanlig" har jeg en halvtime på meg. Jeg har noe som kalles IVO 30 når jeg er på rommet mitt, det betyr intervallovervåkning 30 minutter. Og det betyr at jeg kan være aleine i maks 30 minutter av gangen, så som regel titter de inn ca hver halvtime, men i ordningens betydning så skal man egentlig komme med ujevne mellomrom. La det gå 20 minutter en gang og kanskje 5 minutter neste gang. Poenget er at det skal være uforutsigbart, at jeg ikke skal kunne regne meg fram til når de kommer neste gang. Og uforutsigbart er det, jeg veit aldri når de kommer, og derfor blir alle mine selvmordsforsøk avbrutt.
Når jeg ikke er på rommet så har jeg fotfølging. Da går det noen sammen med meg kontinuerlig, og de skal egentlig følge med så jeg ikke tar med meg noe "ulovlig" på rommet. Dt er egentlig ytterst lite jeg får lov til å ha på rommet, alt av glass eller porselen er strengt forbudt. Jeg har mine egne kopper og tallerkner av hardplast som jeg får ta med meg hvis jeg skal ha med mat eller drikke på rommet. Alt av "myk" plast er også forbudt, for det knekker jeg og bruker til å kutte meg. De fleste tingene mine er låst inne, noe i et skap på rommet mitt, resten i andre rom. Det er for at jeg ikke skal ha noe jeg kan skade meg på tilgjengelig. Så hvis jeg skal ha tak i noe å skade meg på så må jeg smugle det med meg fra stua. Det er ikke lett, men det hender at noen er ubetenksomme og er litt uoppmerksomme. Og da benytter jeg sjansen. Jeg klarer ikke la være, fristelsen blir for stor.
Ofte så ser de på meg at jeg har det vanskelig og da titter de naturlig nok oftere innom når jeg forsvinner på rommet. Jeg veit det, jeg veit så inderlig godt at jeg ikke kommer til å få sitte i fred aleine lenge nok. Og likevel så prøver jeg igjen. Knuser en ny kaffekopp. Blir lappa sammen igjen. Jeg lærer aldri.