Ond sirkel

Livet er vanskelig om dagen. Kjempe vanskelig. Det føles som om alt jeg sier og gjør er feil, og at jeg til stadighet skuffer menneskene rundt meg. Jeg skuffer og sårer gjennom hva jeg sier og det jeg gjør. Jeg er en skuffelse av dimensjoner, jeg tror faktisk at jeg er den største skuffelsen som finnes i verden. Og den jeg kanskje skuffer mest er meg selv. Skuffa over at jeg ikke klarer å få livet mitt på rett kjøl, skuffa over at jeg ikke klarer å velge livet. Jeg er ikke uintelligent, jeg forstår at alt hadde vært mye lettere for meg hvis jeg ville leve. Jeg bare klarer det ikke. Uansett hvordan jeg prøver å snu og vende på det så vil jeg ikke leve. Jeg vil heller velge enkleste utvei. Døden er enkleste utvei, livet er en kamp. Så det er utrolig frustrerende å bli holdt i live mot min vilje. 

Noen  ganger  så tenker jeg at andre mennesker ikke forstår. At de ikke forstår hvor vondt det er for meg å leve. Hvordan kan de egentlig forstå? De har ikke levd med meg på samme måte som jeg har... Når personalet på avdelinga er sammen med meg så kan de alltid ta en pause. De kan gå på vaktrommet og lukke døra. Når vakta er over så får de lov til å gå hjem, og hvis de vil så slipper de å i det hele tatt tenke på meg. De trenger pauser, det forstår jeg godt. Jeg får aldri pause. Jeg er tvunget til å leve med meg selv. Ingen unntak. Ingen pauser. Døgnet rundt hver eneste dag så må jeg leve med  mine tanker, mine handlinger, mine mange feil. Og det finnes ikke et menneske på denne jorda som jeg hater like mye som jeg hater meg selv. Ingen.

Følelsesmessig så er det total kaos om dagen. I går så grein jeg i fem timer. Fem timer! Uten å egentlig ane hvorfor jeg grein. Jeg satt på gulvet og hulka og samtidig lurte jeg på hvorfor jeg var lei meg... Hva var jeg egentlig lei meg for? Jeg veit ikke. Følelsene kom som kasta på meg. Hvor gal er du egentlig da? Når du kan grine i timesvis uten å ha den minste peiling på hvorfor du griner. Kanskje jeg er helt gal? Kanskje jeg ikke er sjuk, men bare riv ruskende gal? Da er det vel ikke noe håp for meg? Like så greit å gi opp. Der er den igjen; døden. Den tanken jeg alltid ender tilbake på. Den eneste løsninga jeg finner. Der alle mine grublerier alltid ender opp. Behandlerne mine sier at det er en tvangstanke. De trekker på et vis paralleller mellom det å føle at man må vakse henda hele tida og det å ville dø. Som om det er samme sak. Som om det bare er å øve seg på å ikke tenke sånn. De mener at på samme måte som andre må øve seg på ikke å vaske henda, så må jeg øve meg på å leve. Akkurat som det er så lett. Nei, de sier strengt tatt ikke at det er lett. Men de sier at det er bare å tenke anderledes. Bare. Det er opp til meg, sier de. Jeg må ville forandre meg. Tørre å ta en sjanse. Prøve hardere. Men jeg vil ikke. Jeg tørr ikke. Jeg orker ikke. De sier at det er kun jeg som kan gjøre den nødvendige forandringen, og det har de jo rett i. Men hva gjør vi da når jeg tydeligvis ikke klarer gjøre den forandringen? Primærkontakten min, TL, sier at jeg vil klare det, at jeg er sterk nok. Vanligvis stiller jeg ikke spørsmål ved hennes meninger og ytringer. Hun har som regel rett, og det er like så greit å bare innrømme det med en gang. Men i akkurat dette tilfellet så er jeg i tvil. Jeg føler meg ikke sterk nok. Klarer ikke tro på at ting vil bli anderledes. Klarer ikke stole på at livet vil bli bedre. Så jeg tviholder på mine tanker, mine meninger. Klamrer meg fast i beslutningen om å dø. Livredd for å miste taket og falle ut i det ukjente holder jeg fast i smerten og kaoset. Det er tross alt det som er det kjente og trygge. Jeg klarer ikke å forandre meg.

Utfordringer

Dagene er tunge for tida. Det er mye som skjer både inni og utenpå. Livet byr hele tida på utfordringer. Nå står to operasjoner for tur. Den som sannsynligvis blir først er en operasjon på det ene øyet mitt. Jeg har kronisk regnbuehinne-betennelse og grå og grønn stær på begge øynene, og dette skaper mye trøbbel. Jeg er allerede operert begge øynene for grå stær, og et øye for for høyt trykk. Nå er trykket for høyt i det andre øyet også. Å ha for høyt trykk er farlig fordi hvis trykket blir for høyt så knuses synsnerva og da blir man blind. Dette høye trykket skapes av at det blir for mye væske i øyet, og det man gjør med dette er at man setter inn en ventil i øyet som skal drenere ut væska. Som sagt så har jeg allerede satt in en sånn ventil i det ene øyet, det er en komplisert operasjon, og det er ekstremt smertefullt etter operasjonen. Så jeg gleder meg ikke akkurat, men det har nå blitt bestemt at dette skal jeg gjøre.
Den andre operasjonen som står for tur er å fjerne galleblæra mi. Jeg får gallesteinsanfall ganske ofte nå, så nå skal dritten ut. Egentlig like greit siden anfallene er helt sinnsykt smertefulle, men operasjon er jo aldri moro.

Og alt dette kommer jo oppå alt annet som foregår. Og det er mye annet som foregår. Jeg skal utfordres på mange plan nå, i forhold til å ta ansvar for meg selv. Det er mye som er i forandring om dagen, og det er utfordrende. Jeg liker ikke forandring. Jeg takler dagene best hvis de er forutsigbare og like. Så når det er mye snakk om å forandre reglene rundt meg blir jeg usikker. Selv om forandringene skal være til det bedre for meg så blir jeg usikker, utrygg, det er tross alt noe ukjent. Det blir et enda større kaos i tankene mine, det føles som om hjernen jobber på høygir. Det er som om jeg prøver å tenke på fem ulike tanker på en gang, og det går jo ikke. Så alt vikler seg inn i hverandre og jeg kan ikke tenke ferdig en tanke før neste kommer, og på den måten blir jeg jo aldri ferdig med noe heller. Det blir en evig spiral av dårlige tanker og følelser som ikke henger med. Det er som om jeg har mista evnen til å sortere mine egne tanker. Jeg føler meg fanga og jeg ser ingen løsning. Annet enn å dø. Døden blir mer og mer fristende. Det er kanskje et feigt valg, men det er mitt valg. Jeg forventer ikke at du skal forstå dette valget, men jeg håper likevel at du vil prøve å sette deg inn i hvordan det er for meg. Hvordan det er når dine egne tanker føles som et fengsel, og det virker som om uansett hvor du snur deg så finner du nye problemer. Og så en dag så er det bare nok. Nok tanker, nok følelser, nok problemer. Jeg prøver bare å løse problemene jeg møter, og døden er et alternativ.

Dårlig dag

Noen dager så våkner jeg og alt er bare feil. Håret ligger feil vei, klærne er for trange, jeg er kvalm, utslitt og urolig på en gang. Det er en sånn dag hvor brødskiva detter med påleggssida ned og du kræsjer inn i alle stolene du prøver å gå forbi, du glemmer å sette på vaskemaskiner og det virker generelt som om livet vil deg vondt. På sånne dager ender jeg ofte opp med å tenke på hvordan jeg er, hvor feil jeg er. Jeg tenker på hvor ubetydelig jeg er. Hvordan jeg snakker for døve ører, skriver blogg som ingen leser og generelt bare er dårlig. Alt er bedre enn meg, alle er bedre enn meg. Alle andre skriver bedre blogg enn meg, lager finere kort, er morsommere, sier smartere ting, kaster bedre i kubbespill. Jeg føler meg liten, liten og ubetydelig. Og så kommer tankene; alle har det bedre uten meg, verden er et bedre sted uten meg. Livet er ikke verdt å leve.
Jeg blir sliten og lei. Lei av meg selv, lei av tankene mine, lei av å leve. Utslitt og trøtt prøver jeg å få dagen til å gå, bare for å gå på trynet enda en gang. Ny dag; nye nederlag.
Jeg ser rundt meg og det virker som om alle andre takler livet så mye bedre enn mcg. De møter enorme utfordringer med hevet hode og krumme skuldre. Jeg ser at de overvinner hindre, utvikler seg. Mens jeg står fast, det virker som om jeg ikke beveger meg en eneste centimeter.
Når man lever på en psykiatrisk avdeling så lever man tett på andre mennesker, andr som har det vondt og som sliter. Man ser nederlag og man ser seiere. Jeg blir til stadighet overveldet av hvor sterke mennesker kan være, hvor hardt de er villige til å kjempe. Jeg ser hvordan de har håp. Håp om at ting skal bli anderledes, tro på at det kan bli bedre. Jeg føler meg verdiløs sammenlignet med dem, som et dårligere menneske. For jeg vil heller gi opp. Der de kjemper med nebb og klør for å skape en forandring i livet, setter jeg meg ned og sier at dette gidder jeg ikke. Dette orker jeg ikke. Vær så snill og la meg dø, jeg er ikke sterk nok! Jeg er nok et svakere menneske, jeg orker ikke kjempe.
Jeg opplever at menneskene rundt meg nå om dagen har noe jeg ikke har; de har stolthet. De kjemper, de mestrer og de er stole av det de oppnår. Jeg tror jeg aldri har vært stolt av meg selv, ikke egentlig, ikke på ordentlig. Jeg lurer på hvordan det føles... Føler man seg sterk? Føler man at man er verdt noe? Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å kjenne på den følelsen.... Per i dag tviler jeg på at jeg noensinne vil kjenne den følelsen. Noen ting er bare for uoppnåelig. Jeg merker at jeg blir misunnelig, skikkelig sjalu, jeg vil også føle det sånn. Og samtidig så vil jeg ikke det, jeg vil heller dø. Så jeg sitter her, fastlåst i en tilværelse jeg ikke vil ha,  i et liv som ikke føles som mitt eget, og venter på en utvei.

Forventninger

Jeg tror at alle mennesker har behov for å sette ting i bås... Spesielt setter vi andre mennesker i bås, det blir en slags forklaring. Akkurat som om vi kan forstå noen ut i fra hva vi ser de som. Vi plasserer mennesker i bås ut fra forskjellige kriterier; hvordan de oppfører seg, hvor de kommer fra, hva de jobber med osv. Vi gjør det nok helt automatisk, uten å tenke over det plasserer vi mennesker i et forsøk på å forstå dem og samtidig følger det ofte på fordomsfulle holdninger. Vi stempler mennesker og håper de vil oppføre seg som forventa. Vi har ulike forventninger til de ulike gruppene. Selv har jeg stemplet psykiatrisk pasient, et stempel jeg kanskje aldri blir kvitt. Når andre får vite hvor jeg er så virker det som om det letter ting litt, de har forstått meg, plassert meg på ei hylle. De har forventninger og det letter på trykket, de "veit" hva som kommer. Og hva gjør vi når noen ikke lever opp til disse forventingene? Vi blir sjokkerte. "Hva? Har ikke hun fullført høgskolen, hun som bare fikk 6-ere på ungdomsskolen?"
Jeg tror vi prøver å forenkle verden, for å gjøre den mer håndgripelig, noe vi kan forstå. Verden er så utrolig komplisert og ufattelig så vi gjør vårt beste, vi plasserer i båser, stempler med rund hånd og forventer at de som jobber i kassa på Rimi er litt dumme og at universitetsprofessorer aldri vil snyte på skatten. Og i mange tilfeller har vi rett, mennesker er som vi forutser, men ofte glemmer vi at alle kommer med mer enn ett stempel, vi passer i mer enn en bås, og livet er som regel en gåte for alle. Hvilke båser blir du plassert i?