Utfordringer

Dagene er tunge for tida. Det er mye som skjer både inni og utenpå. Livet byr hele tida på utfordringer. Nå står to operasjoner for tur. Den som sannsynligvis blir først er en operasjon på det ene øyet mitt. Jeg har kronisk regnbuehinne-betennelse og grå og grønn stær på begge øynene, og dette skaper mye trøbbel. Jeg er allerede operert begge øynene for grå stær, og et øye for for høyt trykk. Nå er trykket for høyt i det andre øyet også. Å ha for høyt trykk er farlig fordi hvis trykket blir for høyt så knuses synsnerva og da blir man blind. Dette høye trykket skapes av at det blir for mye væske i øyet, og det man gjør med dette er at man setter inn en ventil i øyet som skal drenere ut væska. Som sagt så har jeg allerede satt in en sånn ventil i det ene øyet, det er en komplisert operasjon, og det er ekstremt smertefullt etter operasjonen. Så jeg gleder meg ikke akkurat, men det har nå blitt bestemt at dette skal jeg gjøre.
Den andre operasjonen som står for tur er å fjerne galleblæra mi. Jeg får gallesteinsanfall ganske ofte nå, så nå skal dritten ut. Egentlig like greit siden anfallene er helt sinnsykt smertefulle, men operasjon er jo aldri moro.

Og alt dette kommer jo oppå alt annet som foregår. Og det er mye annet som foregår. Jeg skal utfordres på mange plan nå, i forhold til å ta ansvar for meg selv. Det er mye som er i forandring om dagen, og det er utfordrende. Jeg liker ikke forandring. Jeg takler dagene best hvis de er forutsigbare og like. Så når det er mye snakk om å forandre reglene rundt meg blir jeg usikker. Selv om forandringene skal være til det bedre for meg så blir jeg usikker, utrygg, det er tross alt noe ukjent. Det blir et enda større kaos i tankene mine, det føles som om hjernen jobber på høygir. Det er som om jeg prøver å tenke på fem ulike tanker på en gang, og det går jo ikke. Så alt vikler seg inn i hverandre og jeg kan ikke tenke ferdig en tanke før neste kommer, og på den måten blir jeg jo aldri ferdig med noe heller. Det blir en evig spiral av dårlige tanker og følelser som ikke henger med. Det er som om jeg har mista evnen til å sortere mine egne tanker. Jeg føler meg fanga og jeg ser ingen løsning. Annet enn å dø. Døden blir mer og mer fristende. Det er kanskje et feigt valg, men det er mitt valg. Jeg forventer ikke at du skal forstå dette valget, men jeg håper likevel at du vil prøve å sette deg inn i hvordan det er for meg. Hvordan det er når dine egne tanker føles som et fengsel, og det virker som om uansett hvor du snur deg så finner du nye problemer. Og så en dag så er det bare nok. Nok tanker, nok følelser, nok problemer. Jeg prøver bare å løse problemene jeg møter, og døden er et alternativ.