Kaos

Jeg prøver å få livet mitt til å fungere, jeg gjør virkelig det. Noen dager prøver jeg kanskje litt hardere enn andre og noen dager orker jeg ikke å prøve i det hele tatt. Problemet er bare det at det er så mye. Så mye som må forandres, så mye som må læres på nytt, det virker som om det ingen ende vil ta. Som eksempel så øver jeg på å strukturere og balansere dagen min. Dagene skal bestå av passe mengde aktivitet balansert med hvile.  Det høres kanskje lett ut, men for meg så er det ikke det. Jeg er vandt til å bare kjøre på og gjøre alt jeg klarer til jeg er helt utslitt. Nå øver jeg på å gjøre litt av gangen, og ta pauser. Det er ingen enkel oppgave! For samtidig som jeg skal øve på å ta pauser så stilles det hele tida stadig høyere krav til meg. Krav om hva jeg skal mestre og ikke. Stadig nye utfordringer. Og jeg føler vel ikke at jeg helt mestrer alt så innmari bra heller. Føler at jeg ikke strekker til, at jeg ikke klarer leve opp til forventningene , verken mine egne eller andres. Kanskje aller mest er det mine egne krav jeg ikke klarer leve opp til. Jeg vil så gjerne klare mer enn det jeg faktisk klarer. Jeg vil, jeg vil, men jeg får ikke til. Prøver å henge med på opplegget rundt meg, prøver å gjøre alt det som behandlerne mine mener at vil hjelpe meg. Dra på trening, gå på ski, være i leiligheta sammen med personalet, møte støttekontakten min og alt det der. Det er bare det at det virker ikke. Tankene mine og følelsene mine er fortsatt de samme. Jeg vil fortsatt dø. Føler at behandlinga kanskje har hengt seg litt opp i de ytre rammene. Og jeg prøver å henge med, smile og le og dra avgårde på alt de ber meg om.  Kanskje med en liten baktanke innimellom. Tenker at hvis jeg bare drar på meg treningstøy og skisko mange nok ganger så vil de til slutt slippe meg ut herfra. La meg dra hjem så jeg kan ta livet av meg. Jeg vil bare at alt skal ta slutt. Jeg orker snart ikke mer. 

Jeg jobber også litt med meg selv med å ta ordentlig inn over meg det jeg nevnte i forrige innlegg. Klare å akseptere at jeg faktisk er sjuk. Klare å identifisere meg med diagnosene mine. Selv om jeg har skrevet det tidligere så har jeg nok ikke egentlig identifisert meg med det. Ser egentlig ikke på meg selv som en selvskader. Men det er jo det jeg er. Uansett hvor mye jeg kunne ønske at det ikke var sånn. Må prøve å akseptere at jeg er suicidal og har en personlighetsforstyrrelse. Blir sikkert nødt til å si det høyt til meg selv minst hundre ganger før jeg virkelig klarer å det inn over meg, før jeg virkelig klarer å tro på det. Har nok kanskje gitt litt inntrykk her i bloggen av at jeg har kommet litt lenger i prosessen enn det jeg virkelig har. Skrevet med store ord om mine diagnoser og hvilken del de er av meg uten egentlig å kjenne på det. Vil så gjerne at det skal være sant, at jeg aksepterer dem som en del av meg, men jeg gjør jo egentlig ikke det.  Men jeg prøver, som med alt annet. Jeg prøver. Det bare virker litt som om det er til ingen nytte. Som dere kanskje skjønner er det mye ambivalens ute å går om dagen. Eller kanskje mer en dobbelthet enn ambivalens. Jeg vil både prøve å gi behandlinga en ordentlig sjanse, samtidig som jeg bare vil dø. To tanker som er veldig vanskelig å kombinere. Noe som igjen skaper mye kaos i hodet. Totalt kaos. Som igjen fører til sterkere selvmordstanker, som naturlig nok fører til flere selvmordsforsøk. Så livet er bare kaos om dagen, med mange forandringer og mye indre uro. Livet er nok like kaotisk som dette innlegget.  Men selv om innlegget bare er kaos og dobbelthet så skal jeg poste det. For å gi et lite innblikk i hvordan det er i hodet mitt om dagen. Totalt kaos. Take it or leve it.