Noen ganger føles det som om livet bare lever videre uten meg. Jeg følger mine rutiner med å lage kaffe før jeg dusjer og jeg smiler til bussjåføren selv om han ikke smiler til meg og jeg sier hei til dama i resepsjonen for det er det ingen andre som gjør. Jeg gjør alt dette uten at det føles som jeg egentlig gjør det. Det er akkurat som om det er en annen som gjør det og jeg bare ser på. Fra innsiden.
Og når folk spør om hvordan jeg har det så sier jeg at jeg har det bra fordi jeg veit at de egentlig ikke vil vite at jeg ikke har det og at jeg ikke egentlig vil si at jeg ikke har det.
Så går jeg hjem og later som jeg skal gjøre lekser selv om jeg egnetlig bare ligger på sofaen og tenker på hvor rart det er å leve et liv som jeg egentlig ikke lever.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar